donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Reise til hatets røtter

Publisert i Klassekampen 15. februar 2017

Reise til hatets røtter

Hva foregår i hodet til en fremmedkriger? Hva skjer, egentlig, når noen blir «radikalisert»? Med de inngående portrettene av radikaliserte ungdommer i «To søstre» av Åsne Seierstad og «Fremmedkrigerne» av Erlend Ofte Arntsen, kom vi i høst litt nærmere et svar. Med romanen «Dette livet eller det neste», som er basert på erfaringene til en norsk fremmedkriger, brakte Demian Vitanza oss enda nærmere det radikaliserte sinnet. Men fortsatt er det ikke de radikaliserte som snakker selv. Det gjør de imidlertid i Belgia.

Av alle europeiske land har Belgia registrert flest fremmedkrigere i forhold til innbyggertallet. I januar i fjor hadde rundt 450 belgiere reist til Syria for å delta i krigen. Spesielt i storbyene Antwerpen og Brussel, i bydeler som Molenbeek og Borgerhout, finnes kjente ekstremistiske miljøer som rekrutterer ungdom til jihad. Molenbeek er også stedet der Salah Abdeslam, en av terroristene bak Paris-angrepene i november 2015, ble pågrepet etter å ha gjemt seg i flere måneder.

Belgisk-palestinske Montasser AlDe’emeh vokste ikke opp i Molenbeek, men på en geitegård på den flamske landsbygda. Likevel ble han radikalisert, til et punkt hvor han forlot huset med en enveisbillett til Iran i lomma, på vei til en treningsleir for jihadister. Men han rakk å snu. I den oppsiktsvekkende boka «De jihadkaravaan» («Jihadkaravanen»), som er skrevet sammen med journalist Pieter Stockmans, forsøker AlDeme’eh, nå forsker og aktiv i antiradikaliseringsarbeid, å finne røttene til hatet, både i Belgia og i Midtøsten.

jhadkaravaanEt ord som stadig dukker opp i radikaliseringsdebatten er utenforskap. I barndommen til Montasser, den yngste av ti søsken i en familie spredt utover Europa og Midtøsten, er dette til å ta og føle på. Allerede tidlig lever han i en merkelig spagat: ett bein i et flamsk klasserom, blant unger som snakker om popstjerner og TV-serier, og ett i et hjem som syder av hat. Om moren skriver han ironisk at hun « … ville at hatet vårt mot Israel forble innenfor de fire veggene til huset i Baardegem, et hus i enden av en smal landevei der palestinere satt og fulgte med på intifadaen på al-Jazeera».

Så blir alt brått mye verre. Etter 11. september 2001 vokste kløften mellom muslimene og flamlenderne til et gapende, svart hull. AlDe’emeh skildrer levende hvordan raseriet og hatet vokser i ham, gjødslet av faren og brødrenes hat og raseri, gjentatt som et ritual: «Ti minutter morgenhat».

I bakgrunnen ulmer hele tida Palestina-konflikten. Han kjøper kassetter med taler fra radikale imamer, leser alt han kommer over. I skogen bak huset trener han for jihad, med instrukser fra Youtube-videoer. Radikaliseringen beskrives som en ganske ensom og intenst følelsesladet prosess, der sorg og avmakt etter hvert gir plass for en målrettet ambisjon om å bidra.

«Du forstår ikke,» sier 17-åringen desperat til skolepsykologen, «hvorfor har jeg rett til å leve et sorgløst liv mens palestinske mødre mister barna sine? Hvorfor skulle ikke også jeg ofre noe?».

Flere år etter dette reiser han til Syria, ikke som jihadist, men som forsker, og snakker med belgiere der. I mediene skildres fremmedkrigerne gjerne som sløve hasjrøykere, småkriminelle, halvstuderte og halvreligiøse røvere. Det inntrykket avkreftes ikke her. Men AlDe’emeh viser også, ganske overbevisende, at det for mange ikke opplevdes som de hadde noen valg i et samfunn med lave forventninger og sterke fordommer mot ungdom med arabiske eller nordafrikanske røtter. Frustrasjonen kobles med et sterkt ønske om å bekjempe urett. Han skiller skarpt mellom dem som dro ned til Syria tidlig, før IS’ metoder og ideologi var allmennkjent, og de som drar nå – for sistnevnte har han lite sympati.

aldemeehAlDe’emeh beskriver radikalisering først og fremst som en politisk og personlig prosess. Religionens rolle er mer uklar. Etter hvert som han trekkes mot de politiske imamene, blir også troen viktigere; religionen følger med den politiske oppvåkningen, heller enn omvendt.

Her bør vi selvsagt ha i mente at dette er en selvframstilling av en som har beveget seg inn og ut av radikal islam. Det er nok lettere å vinne aksept i storsamfunnet som følsom politisk aktivist med syn som ikke skiller seg mye fra ytre venstre, enn som en fundamentalistisk muslim som vil sprenge seg for kalifatet.

Likevel tror jeg AlDe’emeh er inne på noe viktig når han gir innblikk i en ung muslims turbulente følelsesliv. Å lese om oppveksten til en på omtrent min egen alder som lever en virkelighet som er så grunnleggende annerledes enn min, men på et språk han og jeg deler, gjør at radikaliseringen kommer nærmere. Det gir også grunnlag for empati.

Det er nettopp dette AlDe’emeh vil fram til: forståelse for den andres ståsted. Under lesningen slo det meg at boka minte meg om en bestemt sjanger: såkalt andregenerasjonslitteratur om andre verdenskrig. Den nederlandske litteraturen er full av dem: bøker om oppvekst i familier som er revet i stykker av krigen. Tause hjem, eller hjem der det ikke blir snakket om annet enn krig. Foreldre som sliter, som overfører sine traumer på en ny generasjon. «Jeg er andre verdenskrig», sa Harry Mulisch, en av de største etterkrigsforfatterne, født i 1944 av en jødisk mor og en far som samarbeidet med nazistene. I romanen «Blåmandager» skriver jødiske Arnon Grunberg (f. 1971) om sin oppvekst med krigsskadde foreldre: «Moren min overlevde Auschwitz, men livet var for henne mer en forpliktelse enn noe hyggelig».

Sammenligningen kan virke absurd – hos familien AlDe’emeh er det Israel som er fienden. Likevel er det dette som klinger med når den unge Montasser bønnfaller rektoren: «Hva du enn gjør, ikke bland inn foreldrene mine (…) De er født i en flyktningleir. De har blitt jaget fra landet sitt. De vet ikke lenger hva kjærlighet er». Slike kraftfulle scener, med klare skjønnlitterære trekk, bringer historien nærmere. Boka anskueliggjør turbulensen, dobbeltlivet og ikke minst hvor unge de er, mange av de radikale muslimene.

Det skal vise seg at nettopp det å fordype seg i jødenes skjebne blir en viktig del av veien ut av hatets spiral for AlDe’emeh. Medfølelse blir kjernen i de ti punktene for forsoning som han avslutter boka med: en forsiktig optimistisk plan for å stoppe hatet og finne veien ut. Heller enn å drive ut de unges radikale engasjement vil han snu det og bruke det.

Tidlig i boka til AlDe’emeh dukker det opp et markant navn: Dyab Abou Jahjah, lederen for bevegelsen Arabisk-Europeiske Liga (AEL), som krevde like rettigheter for belgiske muslimer. I 2002 og 2003 ble AEL sentral i en rekke opptøyer der ungdom demonstrerte mot statlig rasisme og det høyrepopulistiske partiet Vlaams Blok (nå Vlaams Belang), med den rappkjeftede Jahjah i spissen. Fjorten år gamle Montasser lar seg imponere av den sinte mannen: «Han fikk flamlenderne til å skjelve».

pleidooiDet gjør Jahjah fortsatt. Da han i fjor annonserte at han ville gi ut en bok med tittelen «Opprop til radikalisering», ble det bråk. Ifølge motstanderne, som er mange, er Jahjah en oppvigler, ekstremist, jihadist, en som forherliger vold og drap. Selv kaller han seg aktivist og politisk filosof. Uansett ståsted, er han kjent som en som heller bensin på bålet.

AEL ble opprettet som en reaksjon mot høyrepopulismen, som vokste seg stor med fremmedfiendtlig retorikk mens et samlet flamsk establishment tiet. Han traff en nerve. «Skulle ikke vi også kunne ha en Filip Dewinter? (Vlaams Bloks kontroversielle leder)», spurte AELs stort sett unge tilhengere. «Hvordan kan det ha seg at de får rope ‘Ut med muslimene’, mens vi ikke får ha et eget parti?’».

For mange ble Jahjah selve sinnbildet av den truende muslimen. Etter 11. september snakket han om «søt hevn», og ingenting tyder på at han har mildnet seg med åra – i januar mistet han jobben som fast spaltist i avisa De Standaard, etter å ha tvitret en støtteerklæring til en palestiner som drepte fire israelske soldater i januar.

Det var derfor knyttet spenning til Jahjahs «opprop til radikalisering». Men for den som ventet seg et flammende kampskrift for jihad, er nok essayet en lettelse (eller en skuffelse). Hadde boka kommet fra en gammel, inntørket marxist, hadde det knapt fått noen til å løfte et øyenbryn. Islam og den arabiske identiteten er helt fraværende, i stedet risser Jahjah opp en analyse av verden som en evig strid mellom klasseinteresser. Han skiller mellom destruktive radikalere (Hitler, IS) og konstruktive, som forsøker seg på en mer fredelig samfunnsomveltning. Blant disse siste ser Jahjah seg selv.

Jahjahs retorikk framstår hard og uforsonlig sammenlignet med AlDe’emehs dialogorienterte «forsoningskaravane», men bøkene har likevel fellestrekk. Begge er opptatt av å bruke kraften i unge europeiske muslimers samfunnsengasjement som et grunnlag for positiv endring. Begge ser potensialet i disse ungdommene, heller enn å se dem som problemer. Begge mener at et viktig element i kampen mot radikalisering ligger i å tillate radikale ytringer.

Dette blir det springende punktet: Ville et åpnere politisk klima, der ytterliggående muslimske aktivister kunne få komme til orde uten å bli møtt med massiv mistillit, overvåking og trusler om fengselsstraff og inndragelse av statsborgerskap, ha «luftet ut» og fjernet behovet hos noen av de radikaliserte til å dra ut i krig? Ville det være verdt risikoen for flere terrorangrep, hvis det samtidig ble noen færre fremmedkrigere?

Dette forblir hypotetiske spørsmål. I dagens politiske klima er det usannsynlig at noen vil gå til valg på å lette presset mot radikal islam. Donald Trump har tatt til orde for å utslette radikal islam fra jordens overflate. Forsoning står ikke høyt på agendaen noe sted.

Radikaliseringsreisen til Montasser AlDeme’eh viser likevel en annen vei ut, en som bare kan finnes hvis vi begynner å lytte til hverandre. Skal vi leve sammen, skriver han, må vi ta innover oss at det lever mennesker iblant oss med andre historier, som ikke opplever krigene i Midtøsten, og Vestens rolle i dem, som noe langt borte – men som noe som angår dem direkte. Vi må anerkjenne at hatet deres finnes, og at det har lange røtter. Vi må snakke med dem om dette. Bare da kan vi håpe på forsoning.

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 11. april 2017 av i Tekst med stikkord , , , , , .
%d bloggere like this: