Den røde pillen

En melding tikker inn på telefonen min, fra en venninne i Nederland. «Hvorfor snakker alle plutselig om kulturmarxisme? Jeg får ikke tak på hva det er». Meldingen fyller meg med uro. Hvorfor dukker et begrep som i Norge først og fremst assosieres med Anders Behring Breivik, plutselig opp i den hverdagslige samtalen vår?

Det viser seg at det foregår en nokså bisarr debatt om begrepet i Nederland. Det er det nye politiske partiet Forum for demokrati, som fikk inn to representanter i parlamentet i vår, som står bak. Partiets plattform er proteksjonistisk og tilbakeskuende, bygd på immigrasjonsmotstand, og framstår som en akademisk fetter av Geert Wilders’ høyrepopulistiske PVV. Og ifølge partilederen, den vannkjemmede juristen Thierry Baudet, er kulturmarxismen den største trusselen vi i Vesten står overfor.

Ifølge Baudet ser vi i dag resultatene av et marxistisk komplott som i flere tiår har jobbet for å bryte ned stabile vestlige samfunn gjennom feminisme, antirasisme, innvandring og overnasjonal lovgivning. Verdier som respekt for fedreland, Gud og familie er svekket, til fordel for politisk korrekthet og multikulturalisme. Terror og euroen, feminisering og miljøhysteri: Som journalistene Daniël Korving og Jaap Tielbeke skriver i venstresidetidsskriftet De Groene Amsterdammer, kan kulturmarxismen forklare alt som er galt i verden.

Noe som kan være vanskelig å fatte i Norge, er at Baudet prøver å selge inn analysen og begrepet som helt løsrevet fra høyreekstrem tenkning. Men det er nettopp herfra det kommer. Korving og Tielbeke peker på at Breivik kopierte deler av et essay av den hyperkonservative amerikanske tankesmielederen William Lind. Her beskrives et plott ledet av marxistiske tenkere som Gramsci, Lukács og seinere Frankfurterskolen, som søkte å knuse den amerikanske way of life for så å snikinnføre marxismen.

Linds teori ble popularisert av Andrew Breitbart, nettavisens grunnlegger, og har siden blitt en slags grunnsetning for alt-right. Å innse denne «sannheten» kalles «å ta den røde pillen», en referanse til filmen The Matrix. I boka «Kill All Normies» viser Angela Nagle hvordan denne tenkningen piplet inn i den politiske hovedstrømmen, og til slutt til Det hvite hus.

Nederland er et langt mindre polarisert samfunn enn USA. Likevel blir en i utgangspunktet ganske outrert teori nå diskutert bredt. Kanskje er det lurt; landet sliter fortsatt med ettervirkningene av å ikke ha tatt den første bølgen av innvandringsmotstand, ledet av Pim Fortuyn på 2000-tallet, på alvor. Men berøringsangsten synes å ha slått ut på motsatt side: Bare å nevne Breivik og Breitbart er en hersketeknikk. Baudet får dure på.

I et klarsynt essay i denne avisa sommeren 2012 skrev Kjartan Fløgstad om Breiviks selvforståelse som «marxistjeger». Den sida ved terroristen har det ellers vært underlig stille om i offentligheten.

Mens begrepet «kulturmarxisme» ikke har vunnet oppslutning her, finnes analyser som i påfallende grad ligner Baudets på nettsteder som Document.no og nystartede Resett. På sistnevnte kan vi lese at sekstiåtterne innførte tankepoliti og tvang folket til å akseptere et naturstridig verdisett. Redaktør Helge Lurås skriver at norske barn blir «indoktrinert» i grunnskolen.

Spørsmålet er hvordan venstresida skal håndtere denne dreiningen. Det er viktig å se forskjell på kritikk av eliter og samfunnsstrukturer, og forsøk på å omdefinere venstresidas frigjøringskamper til koordinerte overgrep mot befolkningen. Debatten om rasisme eller islamofobi er i så måte en avsporing; dette handler om langt mer. Det handler om å skrive en ny verdenshistorie – med venstresida i rollen som skurkene. Eller som fritt vilt. Vi bør følge nøye med.

Publisert i Klassekampen 21. september 2017