donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Det brenner i Valdres

Publisert i Klassekampen 8. desember 2018. En lengre versjon er publisert på Museumsnytt.

Det brenner i Valdres

Vi havna på … … utstillingen «Fargerike fellesskap – kvitt raseri» på Valdres folkemuseum på Fagernes.

Det er tåkete når jeg tar bussen fra Oslo til Valdres, hvite skydotter henger i et mørkt norsk novemberlandskap. Jeg dukker ned i mobilen, svarer på en spørreundersøkelse om i hvor stor grad jeg som nederlender i utlandet holder fast ved egen kultur. Jeg leser om migrantkaravanen til USA, og at Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam av enkelte blir sett på som ukvalifisert til å lede 17. mai-komiteen.

Jeg ser Utøya gli forbi i sidesynet, og tenker på det «kvite raseriet» i tittelen på utstillingen jeg skal besøke. Den handler om norsk nasjonalisme fra 1945 til i dag. Valdres folkemuseum fikk mye oppmerksomhet i 2013 for utstillingen «Folkemusikk og nasjonalisme» i 2013, og direktør Ole Aastad Bråten fortsetter med å pirke i koblingen mellom kulturarv og ideologi.

Kong Harald ser mildt på meg når jeg går inn i det ganske lille rommet som er viet utstillingen. Hva i alle dager er dette? Ved første øyekast ser det ut som satire: Kvikklunsj, vafler og grøt er stilt opp på pidestaller foran et stort norsk flagg i kvikklunsjens farger. Bunader og vetter fra Lillehammer troner midt i rommet. Her skal ideen om den koselige norske nasjonalismen filleristes – eller?

Fullt så enkelt er det ikke. Det som fyller rommet med så mye mening at det holder på å sprenge seg ut gjennom museumsveggene, er at utstillingen tar kraften i symboler på alvor. En vaffel er ikke alltid bare en vaffel. Det vet særlig ytre høyre å utnytte i sine «kulturkriger».

En bunad er heller ikke alltid bare en bunad. Når jeg kommer nærmere, forstår jeg at det som er utstilt her ikke er plagg, men kamper og debatter om det nasjonale. Hardangerbunaden, som ble et politisk symbol for hele Norge i kampen for selvstendighet, står ved siden av Helland Githnes «EU-bunad», et tvetydig, kunstnerisk bidrag til EU-debatten i 1994.

Her er Sverigedemokraterna-leder Jimmie Åkessons folkedrakt fra Blekinge som han hadde på seg under åpningen av Riksdagen, noe som vakte opphetet debatt i Sverige. Og her er Olemic Thommesens bunad fra Gudbrandsdalen som han hadde på seg i rollen som stortingspresident, som førte til en fin samtale om tradisjon og mangfold. Forskjellen er ikke bare politisk klima, men også ulike tradisjoner for hvem som «eier» og gjør krav på folkekulturen.

Museet setter i spill aktuelle debatter som på en eller annen måte har med fortolkning og forvaltning av «det norske» å gjøre. Fra bunader laget i Kina til bunader med hijab, fra statens fornorskingspolitikk og behandling av tatere og reisende, til kongens nyttårstale fra 2016, fra friidrettsstjernen Ezinne Okparaebo til Arne Myrdal og motstanden mot det «fargerike fellesskapet» på 1990-tallet.

Her kommer vi til det som gjør at det føles som om det brenner under føttene på meg, der jeg går mellom vetter og vafler. Et viktig moment i utstillingen er nemlig hvordan motstandere av den inkluderende linja har blitt behandlet.

Mye plass vies til landssvikoppgjøret, der nazistene og deres tilhengere ble stengt ute av det nye, norske fellesskapet, symbolisert i 17. mai. Den dominerende fortellingen ble at nesten alle nordmenn var «gode» mens noen få var «dårlige», gjorde det mulig å starte på nytt. Men de utstøtte ble ikke borte. De organiserte seg i alternative miljøer og medier, der farlige ideer ble liggende og ulme til de igjen blusset opp. I hele Europa ser vi at nynazister og nyfascister igjen er i oppmarsj, og ofte er trådene til gammelnazistene tydelige.

Museet konstaterer dette uten å felle noen klare dommer. I det hele tatt er tonen mer beskrivende enn belærende, selv om de tar tydelig stilling mot den ekskluderende nasjonalismen. Men spørsmålene om utestenging og inkludering som aktiveres her, er ikke bare enkle å besvare – og jeg blir gående og kverne på dem lenge etterpå.

Et unntak fra den nyanserte stilen er i omtalen av tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland, som fyller en hel veggplakat. Hennes julehilsen fra 2016 kalles kulturkonservativ og ekskluderende. Her blir det også personlig for museet: Den blå regjeringens terping på kulturarv og det rotnorske har blitt ledsaget av kutt i budsjettene til de institusjonene som bevarer og forvalter kulturarven.

Når jeg seinere går ut på museumstunet, der det lukter godt av regnvått treverk fra stabbur og loft bygget i middelalderen, slår det meg hvor mye av kraften i «Fargerikt fellesskap – kvitt raseri» kommer fra stedet den står på: mellom fjorder og fjell, og mellom noe av det vakreste håndverket som er skapt i Norge – fra bygdetun til langeleik. Å sitte og debattere ubehaget i kulturen på et hovedstadskontor kan gjøre en nærsynt – vi trenger også noen som tar vare på den fysiske kulturarven.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2019 av i Tekst med stikkord , , , , , , , .
%d bloggere like this: