Jeg tuller ikke

Det er sjeldent å lese en roman med så høy vitsetetthet, og de spenner fra klassiske jødiske vitser av typen jeg kjenner igjen fra nederlandsk etterkrigslitteratur, til hard, provoserende humor om antisemittisme og okkupasjonen – avstemt på et publikum som inkluderer soldater og kolonister. Linja mellom morsom og grusom er tynn. Samtidig tegner vitsene et kullsvart portrett av Israel, en stat bygget på et sår, hvor paranoiaen er total og delvis berettiget, hvor borgere fra ungt av blir drillet i at vold er nødvendig selvforsvar.

David Grossman er en av Israels mest kjente forfattere. Som journalist og aktivist i fredsbevegelsen har han vært sterkt kritisk til regimet. Flere av romanene, som den imponerende «En kvinne på flukt fra budskapet», som kom på norsk i 2012, tar opp samme tematikk, men på en mer innfløkt måte, ved å se på menneskene denne forvridde nasjonen produserer og på smerten deres, som gis videre gjennom generasjonene. Den virkelige historien i «En hest kommer inn på en bar», den som ligger under og bak vitsene som Dovaleh stabler rundt seg som puteslott, handler nettopp om barn og foreldre. Det viser seg at komikeren og dommeren deler en historie, en bit av barndommen. «Er foreldrene dine også fra Holocaust?» spør Dovaleh første gang de møtes, og i små glimt møter vi en familie av ødelagte mennesker – en far som manisk stryker underbukser, en mor som har «ørsmå, fine sting, det mest utsøkte blodårebroderi» på håndleddene, en liten, rar gutt med en desperat energi rundt seg.

Uten å avsløre historien som hele showet – og boka – forsøker å nærme seg, kan jeg si at den handler om en sommerleir der barn skal lære seg å forsvare seg mot framtidige nazister, en livsendrende beskjed og noe som bare kan beskrives som banal ondskap. Forestillingens form, der historien hales og dras ut, gjør romanen til noe av det mest intense jeg har lest i det siste. Dovaleh er skildret så levende at man kan se ham for seg, rykninger og grimaser inkludert. Og i hans behandling av et annet, sårbart menneske, viser Grossman at smerte ikke skaper snille mennesker.

«Punchlines need trauma, because punchlines need tension and tension feeds trauma», sier den australske komikeren Hannah Gadsby i den kritikerroste forestillingen «Nanette». Hun snakker om den selvutslettende humoren som brukes av dem som er annerledes, for å ta bort ubehaget – og om sin beslutning om å ikke bruke humor på den måten lenger. Også Dovaleh gir opp sin karriere som komiker, og man kan si at humoren til slutt må gi tapt. Men menneskene har en tendens til å oppsøke latter der alt annet er brent ned – og Grossmans roman viser også vitsens nødvendighet i en verden som ikke kan tas på alvor uten at man går i stykker.