donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Jeg tuller ikke

Publisert i Bokmagasinet 26. januar 2019.

Jeg tuller ikke

En god roman fører deg med til andre rom, andre verdener. I David Grossmans «En hest kommer inn på en bar» endrer også kunstarten seg: Leseren blir publikum på en standupforestilling. Fra første setning – «God kveld! God kveld! God kveld til det mektige Caesareeaaa!» – sitter vi i en mørklagt sal et sted i Israel sammen med bokas jeg-forteller og følger med på en liten, spinkel mann som står alene på en scene: den aldrende komikeren Dovaleh G. Vi blir dratt med i hans maniske ordflom (rasende dyktig oversatt av Bodil Engen), hører applaus og buing fra salen, men mer: Vi ser mannen, gjennom fortellerens blikk som registrerer hver bevegelse.

«Han danser rundt lenestolen, bokser i luften, langer ut, smetter til side med en kjapp finte og smeller til igjen. […] ’Min føøørste begraaavelse!’ proklamerer han igjen, denne gang med en sirkusdirektørs rungende røst. En hengslete kvinne med halmgult hår i utkanten av salen utstøter en stakkato latter, og han bråstanser henne med blikket: ’Faen heller, Netanya Søndre! Jeg sier begravelse, og dere ler?’»Fra starten av ligger det en spenning i lufta: mellom entertaineren og hans publikum, mellom latter og alvor – og mellom Dovaleh og fortelleren, dommeren Avishai. Han har kommet motvillig til forestillingen, og uroen hans smitter. Noe er galt, noe er riv, ruskende galt – og for hver vits kommer katastrofen nærmere.

Det er sjeldent å lese en roman med så høy vitsetetthet, og de spenner fra klassiske jødiske vitser av typen jeg kjenner igjen fra nederlandsk etterkrigslitteratur, til hard, provoserende humor om antisemittisme og okkupasjonen – avstemt på et publikum som inkluderer soldater og kolonister. Linja mellom morsom og grusom er tynn. Samtidig tegner vitsene et kullsvart portrett av Israel, en stat bygget på et sår, hvor paranoiaen er total og delvis berettiget, hvor borgere fra ungt av blir drillet i at vold er nødvendig selvforsvar.

David Grossman er en av Israels mest kjente forfattere. Som journalist og aktivist i fredsbevegelsen har han vært sterkt kritisk til regimet. Flere av romanene, som den imponerende «En kvinne på flukt fra budskapet», som kom på norsk i 2012, tar opp samme tematikk, men på en mer innfløkt måte, ved å se på menneskene denne forvridde nasjonen produserer og på smerten deres, som gis videre gjennom generasjonene. Den virkelige historien i «En hest kommer inn på en bar», den som ligger under og bak vitsene som Dovaleh stabler rundt seg som puteslott, handler nettopp om barn og foreldre. Det viser seg at komikeren og dommeren deler en historie, en bit av barndommen. «Er foreldrene dine også fra Holocaust?» spør Dovaleh første gang de møtes, og i små glimt møter vi en familie av ødelagte mennesker – en far som manisk stryker underbukser, en mor som har «ørsmå, fine sting, det mest utsøkte blodårebroderi» på håndleddene, en liten, rar gutt med en desperat energi rundt seg.

Uten å avsløre historien som hele showet – og boka – forsøker å nærme seg, kan jeg si at den handler om en sommerleir der barn skal lære seg å forsvare seg mot framtidige nazister, en livsendrende beskjed og noe som bare kan beskrives som banal ondskap. Forestillingens form, der historien hales og dras ut, gjør romanen til noe av det mest intense jeg har lest i det siste. Dovaleh er skildret så levende at man kan se ham for seg, rykninger og grimaser inkludert. Og i hans behandling av et annet, sårbart menneske, viser Grossman at smerte ikke skaper snille mennesker.

«Punchlines need trauma, because punchlines need tension and tension feeds trauma», sier den australske komikeren Hannah Gadsby i den kritikerroste forestillingen «Nanette». Hun snakker om den selvutslettende humoren som brukes av dem som er annerledes, for å ta bort ubehaget – og om sin beslutning om å ikke bruke humor på den måten lenger. Også Dovaleh gir opp sin karriere som komiker, og man kan si at humoren til slutt må gi tapt. Men menneskene har en tendens til å oppsøke latter der alt annet er brent ned – og Grossmans roman viser også vitsens nødvendighet i en verden som ikke kan tas på alvor uten at man går i stykker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2019 av i Tekst med stikkord , , , , , , .
%d bloggere like this: