Kulturkrigere søkes

Det begynner med tittelen. «Hvorfor ytre høyre vinner debatten» spiller på denne gjengens selvforståelse som usårlig. Som Trædal er inne på, er det en fantasi. Samtidig er det sant at ytre høyres syn, særlig på muslimsk innvandring, de siste åra har krøpet inn mot mainstream offentlighet og regjeringskontorene.

Jeg er altså stort sett enig med Trædals virkelighetsbeskrivelse her. Jeg er også enig med ham i at redaktører, politikere og store deler av venstresida ikke har vært på ballen. Boka beskriver godt ønsket om å «lufte ut» etter 22. juli, bringe grumset opp i lyset, som fikk bisarre utslag som at Bergens Tidende leide inn «Fjordman» for å anmelde en bok om høyreekstremisme.

Dessverre brukes en del plass til å slåss mot stråmenn. Gang på gang går Trædal løs på ideen om at «troll sprekker i sola»: at forkastelige ideer bare må «vises frem». Men hvem mener det? Selv «ytringsfrihetsfundamentalisten» Knut Olav Åmås siteres på at slike meninger bør «diskuteres – og drepes». At det har vært dårlig med slike drap i norsk presse, er jeg for så vidt enig i.

Trædal etterlyser «ytringsansvar», en større vilje til å moderere og tøyle offentligheten. Samtidig må aktiv motstand til. Det er naturlig at Trædals egen debattstil her blir et tema. Boka åpner med hans sagnomsuste/beryktede deltakelse i NRK-programmet Dagsnytt 18, der han mistet kontrollen fordi redaktørene i Document og Resett fikk servere pyntet høyreekstremisme i beste sendetid. Han tar noe selvkritikk, men mener også at utblåsningen var nødvendig.

Den selvrettferdige tonen preger boka i altfor stor grad. Jeg skjønner at det må være fortvilende å være en av få som slår tilbake i en gjørmete og radikalisert innvandringsdebatt – og så bli anklaget for å være den som ødela den. Samtidig er det et åpent spørsmål hvor godt den nettaktivistiske linja fungerer, der folk henges ut og brungrums deles på sosiale medier som tråles av journalister på jakt etter kveldens skandale. Det er en strategidebatt som venstresida må ta nå, og jeg skulle ønske Trædal hadde brukt mer plass på den.

At sleipe åler på ytre høyreside bruker humor, antydninger og «hundefløyter» for å komme seg inn i varmen, mens de spyr ut hets og konspirasjoner på egne plattformer, er et stort problem, og noe folk bør lære seg å se. Men en mer analytisk og mindre insisterende tilnærming hadde fungert bedre. Boka er full av påstander og ladede premisser som gjør at det blir preking til (hyle)koret.

Trædals tese er at ytre høyre vinner fordi de konstruerer venstresida/islam/eliter som mektige og farlige fiender, som må bekjempes, koste hva det koste vil. Han går selv i fella når han skriver om motivene til ytre høyre, definert som et «løst nettbasert økosystem» med deler av Frp, ymse nettgrupper samt Document, Human Rights Service og Resett. Ytre høyre argumenterer «i ond tro», de «gleder seg over å få være et offer». Det stemmer nok for visse ideologer og provokatører, men er det en fair beskrivelse av hele omlandet? Det er vanskelig å se for seg noen tilnærming mellom bokas «vi» – «den liberale og solidariske majoriteten» – og bestemor som synes Resett har noe for seg av og til.

Boka er preget av en følelse av at dette brenner nå. Hastverket skinner også igjennom i redaksjonsarbeidet. Det er en del rot og slurvefeil; det er ikke Charles, men Douglas Murray som har skrevet «Europas underlige død»; å «kjøle ned debattklimaet» høres ikke ut som noen dum idé, men her menes nok chilling effect: at folk skremmes fra å delta. Boka hadde også hatt godt av en litteraturliste.

Pirk? Jo, men viktig, også fordi boka kan få en annen funksjon: som en logg over nettdebatten i de underlige dagene rett før verden ikke gikk under.