donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Ensomme ulver?

Publisert i Klassekampen 19. mars.

Ensomme ulver?

Natt til fredag, norsk tid, kom nyheten om at en ung mann hadde skutt og drept over 40 mennesker i to moskeer i den newzealandske byen Christchurch. I timene som fulgte tikket tallet på drepte oppover. Søndag var 50 bekreftet drept, deriblant tre år gamle Mucan Ibrahim. Ytterligere 50 ble skadet. Det ble raskt klart at en selverklært rasist og fascist sto bak det grusomme terrorangrepet.

Gjerningsmannen hadde rigget alt til for den raske berømmelsen som terrorister og skoleskytere kan regne med i våre dager – og fikk det som han ville. En Facebook-video der han skyter rundt seg, ble lagt ut og delt millioner av ganger i timene etter angrepet. Facebook fjernet videoen, men som en sopp som har lagt ut sporer, dukker den opp igjen stadig nye steder.

En internettbruker ved navn Brenton Tarrant, som antas å være samme person som gjerningsmannen, publiserte rett før angrepet en tekst på nett. Her anføres en fortelling som låter velkjent for de av oss som har fulgt med på utviklingene på ytre høyre de siste årene. Skribenten hevder at det foregår en etnisk, kulturell og rasemessig «utskiftning» av hvite europeere – en «white genocide» – og virker besatt av fødselstall. Muslimer umenneskeliggjøres som del av en «invasjon». Anders Behring Breivik nevnes som inspirasjonskilde.

Etter angrepet uttrykte mange først og fremst sjokk, avsky og forferdelse; en naturlig reaksjon i møte med et massedrap på fredelige borgere. Men når den kommer fra politisk hold, særlig i Norge, er sjokk og vantro enten fryktelig naivt, eller resultatet av bevisst eller ubevisst fornektelse av noe man ikke vil se.

For ikke alle var overrasket. På nettstedet Document.no skrev Christian Skaug at ideen om et slikt angrep hadde ulmet siden 11. september, og at «Nå som det har skjedd, erkjenner vi at denne utviklingen var uunngåelig». I det forhåndsmodererte kommentarfeltet på Resett ble terroristen og meningsfeller omtalt som motstandsfolk og gode borgere. Angrepet ble satt inn i en fortelling der muslimsk innvandring har skylda for at «innfødte» nå slår tilbake.

Også andre reaksjoner var forutsigbare: Terroristen ble av mange kalt et psykiatrisk tilfelle og en syk mann. Det er mulig at han er det. Men det er betegnende at psykisk sykdom alltid trekkes fram etter høyreekstrem vold. Mens islamistiske terrorangrep sees på som ideologisk motiverte, gjerne knyttet til løst organiserte nettverk som al-Qa’ida, sitter det langt inne å analysere et høyreekstremt terrorangrep som del av et verdensomspennende, lederløst nettverk av ideer. Men det er nettopp det det er.

For å forstå hvor dette angrepet kommer fra – ideene, men ikke minst strategien og stilen – må vi ta en titt på utviklingen av det såkalte alt-right som internettfenomen og politisk ideologi.

Begrepet alt-right, kort for alternative right, ble lansert av Richard Spencer i 2008 for å beskrive opposisjonelle på høyresida i USA. Etter hvert kom alt-right til å betegne et langt bredere sammensurium av blogger, nettfora og mediekanaler. Det omfatter alt fra dresskledde talspersoner, intellektuelle og komikere som raljerer mot politisk korrekthet – det såkalte alt-light, en mer «spiselig» versjon som raskt eglet seg inn i maktens korridorer – til militante nynazister og fascister, og ikke minst en enorm hær av anonyme internettbrukere.

Her finnes unge som deler bilder av læreren med Hitlers ansikt for å være morsom. Det finnes provokatører som trykker på knapper for å gjøre folk opprørte (trolling). Det finnes frådende rasister og antisemitter, og hatgrupper som orkestrerer massive trusselkampanjer mot kvinner og minoriteter. Og det finnes gryende terrorister i mengden, som skjuler seg bak «humor».

Mediedekningen av den newzealandske terroristen viser problemer med håndteringen av en bevegelse uten ledere eller program, og som springer ut av en kultur preget av ironi, selvmytologisering og bevisst spredning av feilinformasjon. Journalister som ikke forstår dette, er tilbøyelig til å sluke alt rått.

For dem som kan språket, er «manifestet» gjennomsyret av hilsener til nettkulturen, for eksempel i en sarkastisk linje om at internett er det eneste stedet man finner sannheten. Undersøkingskollektivet Bellingcat har påpekt bruk av en rekke vitser og memes side om side med fascistisk tankegods som etter alt å dømme må tas alvorlig.

I boka «Kill All Normies» (2017) tegner journalist Angela Nagle et bilde av en nihilistisk nettkultur som ble kapret av politiske ideologer. Nagle er ikke ukontroversiell, og har blitt beskyldt for å løpe alt-rights ærend ved å kjøpe deres selvframstilling som en reaksjon på politisk korrekthet og «identitetspolitikk». Det er en betimelig kritikk. Mens venstresida må ta sin del av skylda for å ikke se utviklingen før det var for seint, kan ikke væpnede nazister og campus-aktivister sammenlignes. Et slikt syn kan minne om Trumps «mange sider har skyld» etter at høyreekstreme drepte en fredelig motdemonstrant i Charlottesville i 2017 – en retorikk som klinger gjennom i Erna Solbergs omtale av konflikten rundt Frps tidligere justisminister Sylvi Listhaug og, nylig, teaterstykket «Ways of Seeing».

Nagles analyse av alt-rights utvikling er likevel svært innsiktsfull. Et av hennes viktigste poenger er at mens mange fortsatt ser på det som skjer på nettet som løsrevet fra «virkeligheten», er det her mange unge i dag får sin politiske oppvåkning og oppvekst. Alt-rights ideologer, deriblant tidligere Trump-rådgiver Steve Bannon og Richard Spencer, som i dag leder hvit makt-tankesmia National Policy Institute, så dette. De satset bevisst på metapolitikk – påvirkning av kulturen – i stedet for tradisjonell politisk organisering for å skape en ny generasjon kulturkrigere. Gammelt fascistisk tankegods møtte en kreativ, grenseløs nettkultur, og gikk viralt.

Samtidig bygget de opp egne informasjonsstrukturer, som strakte seg fra nettfora til YouTube-kjendiser og mediehus som Breitbart. Andrew Breitbart var for øvrig den som populariserte begrepet kulturmarxisme: En teori om at en marxistisk-jødisk konspirasjon har jobbet aktivt for å bryte ned vestlige samfunn. Begrepet er i Norge mest kjent fra Breiviks «manifest», men har de siste årene vunnet terreng, ikke minst som skjellsord mot Arbeiderpartiet.

Under radaren for de fleste i hovedstrømmen, ble det nye ytre høyre bygget på en internasjonal infrastruktur. Etter 22. juli kom søkelyset på det såkalte kontrajihadistiske miljøet på nett: bloggere som veltet seg i islamhat og spådommer om Vestens undergang, med en internasjonal følgerskare. Også den politiske delen av alt-right fulgte med. Ideer fra europeiske nyfascister og identitære pakkes nå inn i memes som igjen dukker opp i norske kommentarfelt.

Å si at tankegodset reiser fram og tilbake over havet, er å tenke gammeldags: Det nye ytre høyre er transnasjonalt og alt skjer i sanntid. Sosiale mediers forretningsmodell, som favoriserer innhold som skaper klikk – og dermed innhold som spiller på frykt og raseri – ga en ny grobunn for fascistiske frø til å vokse seg store. Og fortsatt så mange en annen vei. Enten fordi de ikke forsto, eller fikk til å ta alvorlig, nettet som politisk påvirkningskraft. Eller fordi de innså at de kunne tjene på det.

For ideologene innen alt-right var ett mål å utvide det såkalte Overton-vinduet – det som er akseptert å si i den brede offentligheten. Det har de lykkes med. Grupper med ulike kampsaker – rasisme, antifeminisme, antiglobalisme, kritikk av «PK-kulturen», jødehat, antielitisme – har blitt smidd sammen. Ideer som før levde i avkroker, har kommet inn i hovedstrømmen.

Det gjelder ikke minst ideen om en «utskiftning» av den hvite befolkningen i Europa og USA, som er den røde tråden i Tarrants manifest. Eurabia-teorien hevder at det finnes en politisk konspirasjon for å utslette europeisk kultur gjennom å importere muslimer som føder flere barn. Noen mener at jøder trekker i trådene: «Jews will not replace us» var et slagord i Charlottesville. (Synet på jøder spriker vilt innenfor alt-right, men antisemittisme ser ut til å ha blitt mer framtredende i bevegelsen de siste årene.)

Men å snakke om fødselstall og muslimer som demografisk trussel, er ikke forbeholdt nynazister. Her hjemme har for eksempel tidligere justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) uttalt seg i lignende vendinger. Han har også flere ganger advart mot marxistiske konspirasjoner, og beskyldt «muslimer, marxister og andre venstreradikale» for antisemittisme. Amundsen er en av flere ministre i Erna Solbergs regjering som åpent har flørtet med alt-rights ideer og stil («lik og del»). Høyresida må ta mye av ansvaret for normaliseringen av ytre høyres ideer.

Ikke minst har «alternative medier» vært viktige også i Norge. Mens Document.no og HRS (Human Rights Service) preges av kontrajihadismens dystre stil, synes Resett å være bygget etter Breitbart-modellen, med kjappe nettsaker, vekt på personhets og «satire», og motstand mot etablerte medier som en hovedsak. De publiserer rein rasisme og muslimhat, og i kommentarfeltet finnes teorier som kunne vært klippet ut av terroristers manifester. Eller som er det. I helga avslørte NRK Satiriks at de hadde lurt inn Breivik-sitater hos Resett under et falskt navn.

Å «trolle» alt-right kan unektelig føles riktig. Spørsmålet er om et slikt stunt bidrar til en undergravende mediedynamikk der alt er «humor» og ingenting er sant – en ironikultur som ytre høyre har kapitalisert på. Terrorangrepet i New Zealand viser dessuten med all mulig kraft at å spre dette tankegodset – uansett motiv – er livsfarlig. Og ikke nødvendigvis for dem som deler og ler.

Hatet må konfronteres. Radikaliseringen av norske borgere må tas på alvor.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2019 av i Tekst med stikkord , , , , , , .
%d bloggere like this: