Hevnporno

Den lille lerkefuglen i «Gullburet» heter Faye og er gift med forretningsmagnaten Jack Adelstein, som hun har en datter med. Hun har alt: «Millioner i banken, status, en mann som garanterte plassen hennes i hakkeordenen» – alt en kvinne drømmer om, ifølge Faye. Men det har kostet: For å holde hustyrannen tilfreds har hun gitt opp studier og karriere, latt seg lenke til kjøkkenbenken av tre meter italiensk marmor («Carrara, selvfølgelig») og svelget utallige fornedrelser.

Når hun en dag oppdager Jack mens han er i ferd med å ta sin finanssjef (noen år yngre, flere kilo lettere) bakfra på ektesenga, raser alt sammen. Helt til Faye husker at hun er lynende intelligent, et geni i forretninger og ikke minst kaldblodig. Kalkulerende forbryterhjerne kombineres med et nytt kvinnefellesskap, og alt ligger til rette for det perfekte mord.

Høres jeg flåsete ut? Det er fordi ingenting i denne boka tilsier at den bør tas på alvor. Misforstå meg rett: Destruktive og voldelige forhold er alvorlige, og mekanismene som holder (det kvinnelige) offeret fast i dem, er ofte komplekse. Og det forekommer, som det heter, i de beste familiene. Slik tematikk er for eksempel utforsket i den gode HBO-serien «Big Little Lies», der Nicole Kidman og Alexander Skarsgård spiller et par som er bundet sammen i en dødelig dynamikk av makt, begjær og vold.

Både boka og serien appellerer til det jeg vil kalle «Se og Hør-impulsen» som de fleste av oss i hvert fall har et lite snev av: En særegen, lett morbid fascinasjon for de rike og vakre. Å speile seg i den glitrende fasaden – samtidig som man aner sprekkene og får et glimt av mørket bak. Men «Gullburet» tar ikke verken glansbildet eller virkeligheten på alvor. Her spaserer vi i stedet inn i et flombelyst studio der trøtte skuespillere leser opp et såpeseriemanus. Én ting er at Klassekampens anmelder har sterke fordommer mot rikinger og kjendiseri – verre er det at forfatteren ikke synes å ha annet enn forakt til overs for folka hun skriver om, og aldri tar seg bryet med å menneskeliggjøre dem.

Dermed kan Faye gjenta «Elskede Jack» til hun blir blå i ansiktet, men jeg tror ikke et sekund på henne. Jack er en tegneserieskurk, dattera en rekvisitt. Poenget er at leseren får med seg at de som blir rammet av orkanen Faye fortjener det. For dette, er jeg redd, er en historie om feministisk myndiggjøring gjennom forbrytelser. Lean-in-feminismen – den som mener verden kan fikses ved å få kvinner til å bli like hensynsløse kapitalister som menn – tas til nye høyder. Godt nok for de svina!

Fayes genistrek er å gjøre hevn til forretningsmodell. Hun lanserer en serie skjønnhetsprodukter under navnet Revenge og selger dem inn ved å appellere til den universelle (?) kvinnelige erfaringen av å være omringet av idioter. For i Läckbergs Sverige er alle (forretnings)-menn svin som ser seg rundt etter neste modell å knulle mens trofékonene låses inne med en yogamatte og noen salatblad. Mennene er dessuten dumme som brød: Faye trenger bare å slanke seg, sette inn silikonpupper og droppe trusa, og vips, så er garvede næringslivstopper lurt trill rundt. Det er like før jeg slenger ut en #notallmen.

Kvinnene, på sin side, er ikke mye bedre. Hvordan det å kjøpe Fayes hudprodukter blir en hevn mot svikefulle og utro menn, er meg en gåte, men på få år omsetter Faye for milliarder (!) og har skapt «en følelse av revolusjon». Ja. Vel.

Men hvor blir det av krimmen i det hele? Alle vet jo at alt dette ideologiske er underordnet når vi snakker om krim, uansett hva vi sier, jeg blir ille berørt av å tenke på hvor mange drepte kvinner jeg har latt passere for å la meg rive med av et skikkelig krimplott.

Og jo, det er forbrytelser her – men pakket inn i klumsete fram- og tilbakepek som dreper all spenning. De første hundre sidene er som et lavbudsjetts tv-drama ispedd noe mykporno. Når Faye er ute av buret sitt, øker tempoet (og frekvensen på sexscener), men man får aldri noen følelse av reell fare. Er det en ting som jeg og Jack Adelstein er enige om, så er det at gleden ligger i jakta. Den uteblir, og når politiet først gjør sin entré, er de så sjokkerende inkompetente at de burde fått buksevann.

En tanke: Revenge-plottet viser at Läckberg forstår et og annet om kynismen i markedsføring. Å spille på sterke historier og et sug etter «girl power» for å tjene penger er åpenbart et smart trekk i en tid der enkelte mener at leppestift med ordet «feminist» på er topp kvinnefrigjøring. «Gullburet» er en tvers gjennom latterlig bok, men jeg frykter at forfatteren er den som ler sist. Hvis dette er krim, er det økokrim.