Fredløs på nettet

Å være på sosiale medier kan være som å stå i en bygning der det stadig er branntilløp. Det uler i alarmer til høyre og venstre. En internasjonal trend som har grepet om seg de siste årene er såkalt «cancelling»: å boikotte kjendiser på grunn av dumme ting de har sagt. Nettsider som «Your Fave is Problematic» samler lister over artister og deres synder – alt fra rasisme og homohat, til ‘kulturell appropriering’ og å heie på feil politisk parti. Ivrige aktivister saumfarer kretsen sin for å sjekke om noen fortsatt holder seg med de forbudte kulturbærere.

«Call out-kultur», kalles det, eller for å hente opp et begrep fra norrøn tid: Å lyse fredløs. Sagalitteraturen forteller om straffen som regel forbeholdt drapsmenn: Å bli bokstavelig talt forvist fra det gode selskap, som fritt vilt.

Verken forbrytelse eller straff er like dødelige i dag, men også i den opplyste nettkulturen handler det om å straffe i det godes tjeneste. Bannlysningene settes som regel i sammenheng med ord som klinger som musikk i venstrevridde ører: solidaritet, maktkritikk. Men er det dét som skjer?

En interessant episode av podkasten «Invisibilia» gir et innblikk i disse mekanismene. De snakker med en ung kvinne som dro i gang en bevegelse for å navngi og ekskludere folk for overgrep og trakassering i musikkmiljøet hun var med i. Så vellykket ble revolusjonen, at den spiste sin egen mor: Initiativtakeren ble selv beskyldt for mobbing, og kastet ut i kulda.

I podkasten sier hun, gråtkvalt, at hun mener det var verdt det, fordi miljøet har blitt åpnere og tryggere. Det er et tankekors: de som roper opp om gapestokk og folkedomstol ser seg ofte blind på dem som mister privilegier. Hva med dem som før ble utestengt og skremt bort? Likevel er følelsen jeg sitter igjen med, at én fryktkultur ble byttet ut med en annen, der angiveri og mobbing florerer. Man får inntrykk av at det var en del som hadde lyst å «ta» den prektige unge kvinnen på noe: Trodde hun at hun var bedre enn alle andre?

Det hevdes ofte at slik «hypersensitivitet» og «godhetsposering» – å kappe om å ha den mest riktige meningen, uten å argumentere – truer alt fra ytringsfriheten til vestlig kultur. Det er en lettvint og ganske historieløs fortelling. Men noe er det i den. Forfatter Angela Nagle skriver i sin bok om alt-right at ytre høyres framvekst til dels kom som reaksjon på en hyperkorrekt venstreside. Resultatet? Nagle har selv blitt «avlyst» i enkelte radikale miljøer, og blitt sammenlignet med nazister. Diskusjonen droppes til fordel for utfrysing – ikke bare av folk på ytre høyre, men også av kampfeller som mener riktig ting på feil måte.

Å problematisere holdninger i egen krets kan være en potent strategi, særlig når man har tilskuere. Men hvis man ender opp med å reise nidstang eller kaste folk til ulvene, gir det lite rom for læring og selvutvikling. Å henge ut tenåringer eller bestemødre for å ikke være med på notene i komplekse debatter, er ikke «maktkritikk». Å jage etter moralsk perfeksjon er ikke «solidaritet». Det er å innskrenke ytringsrommet – ikke bare motstanderens, men sitt eget.

Når stadig flere navn blir strøket av lista, er de eneste som til slutt sitter igjen, de perfekte – og de som finner ut at det tryggeste er å holde kjeft.