donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Og du dør så ofte at du tror du lever

Publisert i Bokmagasinet 8. september 2018.

Og du dør så ofte at du tror du lever

Idé til liv: Et barn vokser opp i bøker, er venner med bøkene. Oppdager verden i dem. Folk forteller barnet at det ikke går an å leve i bøker. Barnet våger seg ut, kjenner igjen noe.

Fester seg ved det faste. Begynner å tro på at virkeligheten, livet, er et annet sted enn i bøkene.

Jeg sier ikke at det barnet var meg, men jeg kan si at å lese Valeria Luisellis debutroman «De vektløse» er som å komme hjem til en tilstand jeg nesten hadde glemt det gikk an å være i, en andpusten blanding av glede og forskrekkelse over alt det går an å gjøre mellom to permer; man kan kanskje ikke få et bord til å spise gress, som poeten Zukovsky sier et sted i boka, men man kan la spøkelser møtes på T-banen og barn bli til katter, og så visst kan man både leve og dø der, opptil flere ganger.

Den første fortellerstemmen i boka tilhører en kvinne som bor i Mexico City med en mann, en baby og et mellomstort barn. En gang levde hun et annet liv i New York, et flakkende liv på whisky og sigaretter, på speiding etter latinamerikanske forfattere for et lite forlag. Her møtte hun den meksikanske poeten Gilberto Owen (1904–1952), eller spøkelset til Owen, for i denne romanen omgås spøkelser og mennesker med den største selvfølgelighet.

Fortellerjeget skriver en roman om det andre livet mens hun er fanget i et hus, omringet av familie som gjør krav på henne. De påvirker teksten: «En stille roman, for ikke å vekke barna.» Fragmenter skrevet i små pusterom, blaff av minner. Men under perspektivskiftene bygges romanen på en annen måte: «En horisontal roman, fortalt vertikalt. En roman som må skrives fra utsiden for å lese den fra innsiden.»

Dette er altså en roman om skriving. Sidene kryr av pompøse litterater, drankere og drømmere, byens skitne påfugler og elskelige kranglefanter. Den såkalte virkeligheten kommer støtt og jekker dem, og romanen, ned noen hakk – men de gir seg ikke, holdes oppe av språket og dets muligheter til å skrive om, ende en opprivende historie med: Eller kanskje ikke.

Etter hvert tar Owen ordet stadig oftere, med en vill, sterk stemme, det er lenge siden glansdagene i 1920-tallets Harlem. «Jeg begynte å dø på Manhattan, sommeren 1928», skriver han. For det er det folk gjør, dør hele tida og blir til spøkelser som henger rundt i undergrunnen og på byens tak.

«De vektløse» er en opplivende roman. Nytes best på kollektivtransport, i korte drag, mens man skotter på spøkelser og tenker på alle sine liv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2019 av i Tekst med stikkord , , , , .
%d bloggere like this: