donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Verdens beste olje

Publisert i Bokmagasinet 27. oktober 2018.

Verdens beste olje

Klimaendringer er en av vår tids største trusler, sier statsministeren. Vi satser på fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel og oljeleting i Barentshavet, sier statsbudsjettet. Hva er det som ikke stemmer?

I «Det svarte skiftet» setter miljøaktivist og MDG-politiker Eivind Trædal ord på noe jeg som innflytter i Norge ofte har stusset på: at olja og klimaendring tilsynelatende ikke henger sammen. Det rimer dårlig, mange nordmenns dype omsorg for natur og miljø og deres uproblematiske forhold til oljeøkonomien. Trædals bok viser at denne kollektive (øko)logiske bristen ikke har kommet av seg selv: Den er villet politikk.

Bokas tese er følgende: I løpet av de 30 årene Norge har hatt en offisiell klimapolitikk, har alt gått nedover. Fra å ha en ambisiøs miljøpolitikk forankra i en engasjert befolkning, ble vi en klimasinke som driver med nytale og talltriksing, trenerer internasjonale forhandlinger og dukker begjærlig ned i hvert smutthull vi kan oppdrive.

Norsk klimapolitikk er grunnlagt på tre livsløgner, hevder Trædal: at norsk olje og gass er bra for klimaet (og at det ikke er noe sammenheng mellom utvinning her og utslipp annetsteds); at teknologiske framskritt vil redde oss; og at det er bedre å kutte CO2-utslipp i utlandet – å «hjelpe klimaet der det er», som Trædal spydig bemerker. Den sentrale konflikten i klimapolitikken har stått mellom et «hjemmelag» og et «bortelag», der sistnevnte har vunnet hegemoniet.

Det høres fornuftig ut: CO2 bør kuttes der vi får mest for pengene. Problemet (både i flyktning- og klimadebatten) er at selv om man tror «bortelaget» på at de er minst like opptatt av å løse problemet som de som ønsker nasjonale tiltak, så er det en ansvarsfraskrivelse. Problemet skyves bort fra den norske hverdagen, den norske kroppen. Både global oppvarming og klimapolitikk blir noe som skjer langt borte, med andre. I neste omgang peker politikerne på velgerne: De bryr seg jo ikke!

«Pump hjemme, kutt ute» – doktrinen er skapt av mange, men Arbeiderpartiet og særlig Jens Stoltenberg tildeles en sentral rolle. Trædal beskriver hvordan oljebransjen og industrivennlige politikere i stor grad fikk sette premissene for klimapolitikken. Økonomenes visjon om et globalt kvotemarked for CO2 ble enerådende, og andre tiltak avvist fordi de kunne skade dette hypotetiske målet. Også SV og den teknologioptimistiske fløyen av miljøbevegelsen får så ørene flagrer for å ha bidratt til å binde Norge til denne masta. Her skulle jeg gjerne hørt noe mer om CO2-kuttene utenlands – var det noe som fungerte?

Full disclosure: Jeg deler Trædals uro for klimaet og frustrasjon over norsk oljepolitikk. Det er ikke en bombe at jeg lar meg overbevise. Men dette er også rett og slett god sakprosa. Trædal gir en oversiktlig framstilling av et kompleks saksfelt, uten å henfalle til den lett barnslige stilen («se for deg at du har en kake») som preger mye naturvitenskapelig formidling. Bokformatet hjelper til å sette tekniske diskusjoner om gasskraftverk og CO2-rensing, klimaprotokoller og «ikke-kvotepliktig sektor» i en større sammenheng. Boka er skarpt vinklet og har høy temperatur, men den er saklig og kildebelagt. Men måten Trædals eget parti, MDG, nærmest er usynlig i boka på, grenser til koketteri. Når formelig alle andre får sine pass påskrevet, er det klart hvem som blir den moralske vinneren.

Dermed har vi kommet til moral-ordet. Trædal har gjort seg kjent som noe av en riksrefser, en av få som i dag snakker høyt (og noen ganger skingrende) om moral og ansvar i klimasaken. Den Trædal kommer til syne i siste kapittel, om nordmenns sinnelag, der tonen er krassere. Her tar han også tak i den ulykksalige vendingen oljedebatten har tatt de siste årene, der kritikk av utvinning har blitt tolket som et angrep på oljearbeidere som mennesker og/eller på hele nasjonen.

Disse tingene henger sammen: Oljefløyen har alt å vinne på gjøre klimakampen til kulturkrig, og miljøbevegelsen bør vokte seg for å bli med på dette. Likevel mener jeg det er på sin plass å ansvarliggjøre oss alle. Holdninger kan endres. Å forvente at folk skal ta de gode miljøvalgene helt av seg selv – i et kapitalistisk system som ansporer til det stikk motsatte – er som Stoltenbergs tro på at markedet vil redde klimaet. Vi har sett hvordan dét gikk.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2019 av i Tekst med stikkord , , , , , , , .
%d bloggere like this: