Havhestens sørgemarsj

Publisert i Bokmagasinet 16. mars

Havhestens sørgemarsj

For å unngå en misforståelse som denne anmelderen bar med seg et godt stykke inn i boka, kanskje på grunn av den poetiske tittelen: Havhest må ikke forveksles med sjøhest.

En havhest er en fugl som ligner på fiskemåka, og som lever langs Norskekysten. Den er grå og bygd som et tysk bombefly – og absolutt vakker på sin egen måte, der den svever i atlantiske stormer.Havhesten er bare én av dyreartene som spiser plasten i havet, og som ender opp med en magesekk full av alt annet enn næringen den trenger. Marinbiolog Guri Sogn Andersen skriver om plasten som er overalt og kommer fra mange steder: fra skip og industri som dumper rett i havet, fra søppeldynger og henslengt avfall, fra små partikler og fibre som slites løs fra bildekk eller klær. Og samtidig som plasten brytes opp i små biter, pulveriseres også ansvaret.

Plast påvirker mennesker, dyr og økosystemer på synlige og usynlige måter. Andersen tegner et like ekkelt som effektivt bilde: Tar vi høyde for havhestens og vår egen kroppsvekt, tilsvarer gjennomsnittlig plastmengde i fuglens mage at du og jeg skulle ha gått rundt med 180 brukte Q-tips i magen. Æsj.

Når Andersen skriver slik, eller når hun bruker en rusletur med hunden og en tapt frisbee som utgangspunkt for å beskrive plastens sakte nedbrytning helt ned på molekylært nivå over tusen år, er boka medrivende. Andre steder er prosaen på det jevne. Men her er mange opplysende tall og fakta, ikke minst om «plastetende» organismer og andre mulige redninger.

Andersen er opptatt av å nyansere. Plast er ikke bare dårlig, den er nødvendig i vårt moderne samfunn. Mange av tallene i media er blåst opp, basert på dårlig statistikkforståelse og dommedagsangst. Slik kritikk er viktig; bildene vi bruker for å beskrive et problem, påvirker hvordan vi tenker på løsningen. Ta ordet «søppeløy»: Det du ser for deg, er sannsynligvis ikke slik det er.

Problemet med den stadige relativiseringen – begge veier, som om forfatteren har en alarmist og en optimist på hver sin skulder – er at den gjør bokas budskap mer uklar enn det hadde trengt å være. Hun bruker mye plass på å avvise overdrevne tall, noen ganger nerdete detaljert, men konklusjonen blir ofte den samme likevel: Problemet finnes. Verre er det at den strenge tilnærmingen til tall og framskrivinger synes forduftet i siste kapittel, om løsninger: Der synes «potensialet for historisk innovasjon å være stort», basert på uttalelsene til et kalifornisk selskap som jobber med nettopp denne innovasjonen.

Det er prisverdig å ville skrive en konstruktiv bok om plast i havet, som ikke bare etterlater leseren deprimert og avmektig i (plast)stolen. Men jeg blir trist av aksepten for det systemet vi lever i, der vekst trumfer alt og alle andre livsformer bare har å innordne seg. Hver enkelt må ta ansvar for å påvirke markedet og beslutningstakere, mener Andersen. Her blir optimismen naiv. Men hvem vet, kanskje vi kan brande havhesten™ som uerstattelig?

Reklame

Posted

in

by

Comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: