Se hva du har gjort

Fra første novelle, ‘Slem gutt’, dras man inn i et univers der ingen er helt uskyldig. Fortellerstemmen tilhører et par, et dunkelt «vi» som tar imot en venn som har slått opp med kjæresten. Under dekket av omsorg utvikler det seg en lek preget av dominans og underkastelse. Lyst og vemmelse ligger tett på hverandre: «Han var som noe sleipt i hånda på oss, og jo hardere vi klemte, dess mer av det boblet opp mellom fingrene.» Følelsen teksten vekker i meg, er av å være fire-fem år og trampe hardt på en bille i hagen. Gleden, så angeren ved synet av den knuste kroppen som noe seigt rant ut av. Spørsmålet som ikke lot seg besvare: Hvorfor gjorde jeg det der?

Ja, hvorfor gjør vi det der? I Roupenians noveller tråkker mennesker over egne og andres grenser, noen ganger bevisst, andre ganger drevet av et språkløst sug. Hovedpersonene varierer fra småjenter i et bursdagsselskap til ekle, stakkarslige Ted i ‘En hyggelig fyr’ – som med fordel kan leses opp mot ‘Kattemenneske’. Ted kunne ha vært en av mennene som kaller seg incel på nettet – en subkultur av menn som ikke «får» sex, og som hater kvinner for at de har fått dem til å hate seg selv.

«Unge Ted likte historier der folk var ‘slemme’ mot jenter», heter det her. Aha! roper leseren, klar for å felle dommen. Men Ted drømte ikke om å være den slemme. Han var den som befridde jentene, «løsnet tauene og masserte håndleddene […] strøk dem over håret mens de gråt inn mot brystet hans». Hm, mumler leseren. Det er jo bedre … men hvorfor føles det på en måte verre? Roupenian avslører både verdens Ted-er og leseren som i tankene har sveipet til venstre, sånn man gjør når man avviser noen på Tinder.

Det urovekkende spørsmålet man står igjen med, er hvordan vi skal komme oss ut av dette. Det ligger en liten tilfredsstillelse i å få bekreftet at Ted er ganske slem, likevel. Men hvor går man derfra? Hvordan fikse en kultur som er skadelig og, særlig for kvinner, farlig – samtidig som vi ikke kommer utenom lysten, tiltrekningen, frastøtelsen?

Det jeg liker best med disse novellene er at de er både smarte (og morsomme!), men ikke minst fysiske. De kryper under huden, trekker i kroppen. I gyseren ‘Look at your game, girl’ møter tolv år gamle Jessica en mystisk, eldre fyr som gir henne en kassett av Charles Manson og vil møte henne ved midnatt. Hele novellen drives av suggesjon, en uartikulert, men dyp viten om noe mørkt og farlig som finnes der ute, blandet med lyst – en kombinasjon som har vært effektiv siden de gamle eventyrenes tid.

Samlinga inneholder også et faktisk eventyr, som ikke treffer like bra. Noen noveller blir også for fikse, som ‘Biter’, en altfor lettvint satire over metoo som formelig ypper til debatt. Men samlinga som helhet viser en uredd forfatter med teft for å skildre det ordløse mellom mennesker. Det er mye her som kan diskuteres og problematiseres – men nå som det leses fort og ofte i verste mening, og alt skal klemmes flatt og bli enten–eller, har jeg lyst til å bare henge litt rundt her, på dypet, i det mørke og grumsete, der man ikke helt vet hvorfor, men vet at man vil.