I grenseland

Det er litt ubehagelig, selv for en som mener at vi tar for stor plass. Kanskje fordi det synes så klart hvor vilkårlig det hele er: hva som kalles sentrum og periferi, og skjevfordelingen av makt, verdier og taletid som følger med.

Den siste uka har jeg tilbrakt ved finnmarkskysten, som gjest på Klassekampens sommerbåt. Bølgene har skvulpet og måkene har skreket mens vi har sett kystlinjer åpne seg mot småbyer og tettsteder: Båtsfjord, Berlevåg, Kjøllefjord. Vi har snakket med krabbefiskere, lokalpolitikere, aktivister og altmuligmenn.

Noen temaer går igjen.

Ett er forholdet til naboene i øst. Da vi ankom Kirkenes, skrek overskriften «Putin splitter Norge» mot oss fra Dagbladets forside. En undersøkelse viste at 45 prosent mener at Russland og Putin utgjør en sikkerhetstrussel for Norge. Det går inn i et geopolitisk bilde der Russland og Nato ypper mot hverandre, og der avsløringer om russisk valgkampfiksing går inn i et stadig mørkere bilde av landet.

Men i Finnmark, særlig i Øst-Finnmark, er russere ikke noen fjern fare. De er naboer, kollegaer, venner. Folk man deler fotballklubb og lokalbutikk med. Det betyr ikke at de som bor her elsker Putin, men at et godt naboskap er en del av hverdagen.

Jo nærmere man kommer grensen, jo mindre absolutt synes den å bli. Her snakker man gjerne om Barents – en internasjonal, arktisk region som deler geografiske, klimamessige og logistiske utfordringer. I Kirkenes forteller Grenselandmuseet om et område der ulike folkeferd har sameksistert: nordmenn, finner, russere, kvener, samer. Det har vært komplisert og konfliktfylt, men naboer har det med å finne sammen. Særlig når det er langt til autoritetene – og når de ikke har for vane å lytte til innbyggerne.

For en annen ting som går igjen, er at man i Finnmark har vært vant til at det kommer folk utenfra og tar seg til rette. Det går en mørk linje fra fornorsking, tvangsevakuering og sentralisering, til nærmest koloniale strukturer som fortsatt preger høsting av naturressurser som fisk og mineraler.

En interessant sak i så måte er planen om å bygge jernbane mellom Kirkenes og Rovaniemi i Finland. Myndighetene og næringslivet er begeistret, mens særlig samiske miljøer og miljøbevegelsen står imot. Protestene handler om skadelige inngrep i naturen, men også om hvem som skal tjene på ressursene. For å få prosjektet i havn, trengs utenlandsk kapital, og kinesiske investorer har meldt seg. Spørsmålet er om de er interessert i å bygge opp lokalsamfunn og skape gode arbeidsplasser, eller om de vil føye seg inn i rekka av dem som henter ut verdier og legger lite igjen.

Jeg har ikke svaret – ikke minst fordi jeg ikke hadde hørt om saken for en uke siden. Man skulle tro den vekket nasjonal debatt. Men av en eller annen grunn har vi bestemt oss for at saker om Smestadtunellen og fortetting i Oslo er nasjonale, mens fiskeripolitikk, grenseforhold og internasjonale samferdselsprosjekter, er lokale.

Da Klassekampen fredag arrangerte en samtale i Berlevåg om hvordan finnmarkingen blir framstilt, var konklusjonen at det ikke er klisjeene som er verst. Det er uvitenheten – og uviljen hos nasjonale politikere til å sette seg inn i lokale forhold, erfaringer og kunnskap. Et synspunkt blir ikke mer gyldig bare fordi det kommer fra utkanten. Men vi tjener alle på å snu kartet av og til for å se Norge fra en annen side.