donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Stille vann

Publisert i Klassekampen 30. juni 2018.

Stille vann

De skumleste grøsserne er de der det aldri dukker opp noe blod eller maltrakterte lik. Hvor det er avgrunnene og irrgangene i menneskenes sinn, mulighetene for grusomhet – og, ikke minst, alt man i fravær av detaljer selv greier å forestille seg – som skaper frykten.

Islandske Gerður Kristnýs «Hestvík» er ingen krim, men hun har brukt grøsserkunstens virkemidler for å skape en tilsynelatende lett sommerroman, der uhyggen vaker like under overflaten.Elín skal tilbringe en siste helg i sommerhuset til foreldrene sine, før hun kan selge det. Det står i Hestvík, en avsidesliggende grend med utsikt over et vakkert, stille vann. Med seg har hun sin tolv år gamle sønn Dóri.

Elín er urolig og tynget av skyldfølelse: Hun er skilt fra Dóris far, har dårlig helse og dårlig råd, og føler hun har lite å tilby sønnen. Hjertet flimrer, hun trenger en operasjon og må for all del ikke opprøres. Sommerhuset viser seg å være lite og falleferdig, langt fra det «slottet» Elín husker fra sin egen barndom.

Alt fra første scene, der mor og sønn møter en buss som har kjørt av veien, ulmer uroen. Dóri lukker seg inn i mobilen, har hemmeligheter som moren ikke får tak på. Om natta dukker en taus liten jente opp ved sommerhuset. Jentas far kommer ilende – og viser seg å være Haukur, sjefsmobberen fra Elíns skoledager. Han inviterer henne på fest, hun takker motvillig ja. Det er en spenning mellom dem, som har noe erotisk ved seg, men også en slags søt hevn: «Likevel kjente jeg en barnslig stolthet vokse i meg. Haukur hadde invitert meg på fest!»

Elíns blikk bærer i seg mobbeofferets overlevelsesinstinkt, de nitide observasjonene og motstridende impulsene til en som hele tida kartlegger omgivelsene på jakt etter farer: motviljen mot å innynde seg hos andre, som raskt slår over i selvforakt, frykten for å ikke være en god mor. Det er en troverdig og urovekkende skildring av et ustabilt menneske, som etter hvert får leseren til å lure på hvor pålitelig hennes fortelling er.

Var familielivet så idyllisk som Elín husker det? Hvorfor har sommerhuset stått tomt så lenge? Og er det så sikkert at Dóri aldri har gjort en flue fortred?

«Hestvík» hjemsøkes av spøkelser, gamle og nye, i et landskap som glir over i drømmenes og grøssernes domene: et grumsete tjern, en gammel mann som holdes innesperret av nifse tvillinger (eller blir han det?), barn som forsvinner, ild og vann.

Samtidig balanseres romanen av lette og uventet tørrvittige partier. Kristný, på norsk mest kjent som poet, antyder mer enn hun svarer på, og lar leseren fylle ut mye selv. Det gjør at romanen kjennes en tanke uforløst – men den ulmende spenningen og det kjenslevare språket, følsomt oversatt av Tone Myklebost, gjør Hestvík vel verdt et besøk.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2019 av i Tekst med stikkord , , , .
%d bloggere like this: