donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Løgn, forbanna løgn

Publisert i Bokmagasinet 1. desember 2018.

Løgn, forbanna løgn

Sommeren 2016 fikk jeg vite at verden er styrt av reptiler. På en pub i Cortez i Colorado, kom vi i snakk med en litt rufsete fyr i en caps det sto «Norway» på. Etter å ha diskutert innvandring og kriminalitet en stund, ble påstandene villere. Barack Obama var muslim. Michelle Obama var en mann. Tonen dirret mellom spøkefull og aggressiv; påstanden om at politikere er reptiler – en teori som fire prosent av amerikanere tror på, ifølge en undersøkelse fra 2016 – kom i en bisetning. Mente han det? Ikke godt å si. Grensa mellom fleip og fakta, tro og trolling, var uklare. Det var som en sniktitt i et trumpsk idéunivers.

Politikere lyver, men Donald Trump stiller i en egen klasse; det er utgangspunktet for to nye bøker. Løgnene hans er både flere, mer uforskammede og lettere å avsløre – uten at det ser ut til å svekke hans posisjon. Tilliten til etablerte medier og institusjoner er dalende, mens falske nyheter florerer. Hvordan havnet vi her, og hva skjer når vi mister troen på en felles sannhet?

I «Løgn. Hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss» tar Dagsavisen-journalist Heidi Taksdal Skjeseth leseren med på en reise gjennom et splittet USA, og ned i et globalt og brokete medielandskap der makedonske tenåringer, lyssky amerikanske selskaper og profesjonelle russiske troll kan sitte og fikle med nyhetsstrømmen din til enhver tid.

Momentene i boka tør være kjente for de fleste nå: Økt polarisering og populisme, sosiale mediers lik og del-logikk, falske nyheter som metode for å tjene penger eller så politisk splid. Skjeseth er innom hjerneforskning som forklarer hvorfor vi har lett for å la oss lure, men vanskelig for å endre mening, og besøker en bisarr Google-konferanse der journalister bys på gin & tonics, selskapsleker og ullent snakk om ansvar.

Boka er skrevet med lett reportasjepenn, og er underholdende, men også urovekkende lesning. For bakom Trumps tweets vokser en autoritær høyreside med fascistiske trekk, som har alt å vinne på å la offentligheten implodere i en meningsløs smørje av clickbait, følelsesutbrudd, løgn og sirkus. Skjeseth bruker Harry Frankfurts kjente essay «On Bullshit» for å forklare hvorfor Trumps usammenhengende vås er farligere enn «vanlig» løgn: mens løgneren omgår sannheten, benekter bullshitteren at det finnes noe sant og usant – og skaper apati, kynisme og nihilisme.

Metoden er også kjent fra Putins Russland. «Ingenting er sant og alt er mulig» heter en bok av tv-produsenten Peter Pomerantsev, som siteres både hos Skjeseth og hos Michiko Kakutani, mangeårig litteraturanmelder i New York Times, i hennes «The Death of Truth». Anslaget er dramatisk: Alt i første avsnitt siteres Hannah Arendts «On Totalitarianism».

Kakutani drar linjer tilbake til USAs landsfedre og deres visjoner om sterke demokratiske institusjoner, via kulturkrigene på 1960-tallet og til i dag. Sentralt i analysen står postmodernismen: Troen på objektiv sannhet ble byttet ut med subjektive beretninger, jeg-et kom i sentrum for allting, og i utgangspunktet anti- autoritære ideer om relative sannheter og konkurrerende narrativer ble slipt ned til redskaper for den nye høyresida til å slakte og partere institusjonene.

Det er mye interessant her, ikke minst om anti-intellektualismen som har bølget gjennom amerikansk historie. Men boka lider av en akutt mangel på bakkekontakt og selvinnsikt, som minner om ledelsen i Det demokratiske partiet. Kakutani synes å tro at bare man slutter å snakke om ens eget ståsted, så slutter man også å ha et. Da kan vi fornuftige mennesker snakke oss imellom om det som er sant. Det er i beste fall naivt. I verste fall, og til tross for fine ord om fellesskap og opplysning, sitter jeg igjen med en mistanke om at en viss type liberalere ikke egentlig er så opptatt av hva folk flest mener og opplever, så lenge deres ignoranse ikke er så plagsomt synlig.

Begge forfattere ser Trump som et symptom på noe dypere, heller enn som en absurd Bond-skurk. Det er et nyttig perspektiv, selv om svarene ikke overbeviser ennå. Jeg foretrekker likevel Skjeseths jordnære og nysgjerrige tilnærming over Kakutanis episke kamp mellom lys og mørke. Bøker om politikk og media leses stort sett av skravleklassen selv. Den bør se seg kritisk i speilet, heller enn å skape nye myter.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2019 av i Tekst med stikkord , , , , .
%d bloggere like this: