donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Medborgeren snakker

Publisert i Bokmagasinet, 3. november 2018.

Medborgeren snakker

Da de første jernlungene ble laget for å kunne gi kunstig åndedrett, var det mange pasienter som døde. En av grunnene til det, fant forskere ut for bare få år siden, var at maskinene ikke sukket. En jevn pusterytme er ikke nok – sukkene våre, som vi assosierer med trøtthet, kjedsomhet eller tristesse, er livsnødvendige.

Jeg hørte om dette kort tid etter å ha lest Claudia Rankines «Medborgar», og var med ett tilbake i boka. Rankine skriver flere ganger nettopp om å sukke. Diktets du sukker uten helt å vite hvorfor: «For å overleve dagane stønnar du av og til som rådyr. Innimellom sukkar du. Verda ber deg halde opp.» «Medborgar» handler om rasisme, om å leve i et samfunn som aldri lar deg slippe unna hudfargen, om store og små stikk, krenkelser og voldshandlinger. Ikke rart at subjektet sukker, tenkte jeg. Men hvis det å sukke er en livsnødvendighet, hva er det da å be noen holde opp med det?

Det er her jeg ville begynne, med en ettertanke, fordi det er dét som treffer meg sterkest med Rankines bok: hvordan den fortsetter å vokse og verke i meg etter endt lesning. Jeg ville også begynne her fordi det hadde vært lett å introdusere boka på en annen måte: som en knyttneve, en anklage, et innlegg i debatten. Det er den også – men ikke bare det.

«Citizen», som boka heter på originalspråket, slo inn som en bombe i den amerikanske offentligheten i 2014. Boka er en multimedial kollasj av dikt, kortprosa og essay, illustrert med utvalgte fotografier og kunstverk. Noen av tekstene er skrevet til videoer Rankine har laget sammen med ektemannen John Lucas, med titler som peker inn i nyhetsbildet: «Orkanen Katrina», «Til minne om Trayvon Martin».

Felles er at de handler om å kjenne rasisme på kroppen. Den svarte kroppen, i et USA før Trump. Mange av tekstene er i form av anekdoter som har blitt fortalt til Rankine, og som hun gjenskaper i du-form, slik at boka blir et kor av stemmer, samtidig som oppmerksomheten rettes mot det som går igjen: oppdagelsen av at andre ikke ser på en som en medborger, men først og fremst som svart. Ikke minst handler det om tvilen og uroen dette medfører: «Sa ho verkeleg nett det? Høyrde eg det eg trur eg høyrde?» Boka har for mange blitt en slags urtekst om denne erfaringen, der hele eksistensen synes å stå på spill.

Bokas norske oversettere, Kristina Leganger Iversen og Camara Lundestad Joof, har vært opptatt av å sette den inn i en pågående debatt om den rasismen en del av befolkningen utsettes for. Det er betimelig, og Rankines skarpe og kloke refleksjoner er kjærkomne i den debatten. Men å lese boka primært som vitnesbyrd vil være å redusere den som litteratur. De personlige fortellingene om rasisme, som blant annet Joof selv har bidratt med, er enormt viktige. Samtidig kan de få kritikerens penn til å stoppe opp – jeg kjenner at jeg bør lytte, heller enn å snakke.

Jeg opplever Rankines prosjekt som noe annet og større. Hun bruker det litterære språket til å vanskeliggjøre verden, til å rote i automatiserte identifikasjoner og stille spørsmål ved vår felles erfaring. Rasismen beskrives utilslørt, men med en finstemt språklig følsomhet. For eksempel i bruken av pronomen; gjennom de ulike erfaringene løper et du som strever med å bli et eg, noe som gjenspeiler individets opplevelse av å være fragmentert, splittet, aldri på trygg grunn – og som samtidig gjør at leseren ikke kan snu seg bort. «Og du er ikkje rett mann, likevel passer du signalementet fordi det er berre éin mann som alltid passer signalementet», heter det i «Tilfeldig kontroll», og jeg er ikke den mannen, men hans ydmykelse og frykt råker meg også.

Et annet eksempel er når en hvit drapsmanns ord siteres. Det nakne hatet treffer en i magen, forsterket av Rankines stemme som hele tida er behersket, tynget av sorg, sint, men forsiktig, for ikke å slippe løs det farlige, svarte raseriet. Oversettelsen treffer godt på stilskiftene og nyansene i det poetiske språket. Når noen partier likevel føles litt haltende, er det kanskje også fordi vi ikke er vant til å snakke om dette, språket blir til mens vi går – og oversetterne gjør her et viktig bidrag.

Å si at boka også snakker til meg, kan høres ut som et forsøk på å tilrane meg erfaringer som ikke er mine. Det jeg vil fram til, er det motsatte: Fra verdens kanskje styggeste grunnmateriale, rasismen, som sier at noen er mindre verdt enn andre, klarer Rankine å smi dikt som går til kjernen av vår felles menneskelighet. Det er en bragd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 18. mai 2019 av i Tekst med stikkord , , , , , , , .
%d bloggere like this: