De siste ukene har et stekende søkelys igjen blitt satt på flyktningleirene ved USAs sørgrense. Titusenvis av mennesker, deriblant over 10.000 barn, holdes innesperret av ulike grensemyndigheter.
I flere leirer har det blitt avdekket grusomme forhold. Barn separeres fra voksne og nektes tilgang til senger og såpe, sykdom herjer. Flere har dødd.Nesten like mye oppstuss som de faktiske forholdene skapte kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez’ beskrivelse av leirene som konsentrasjonsleirer. En rekke politikere og kommentatorer beskyldte henne for å tråkke på de jødiske ofrene for Holocaust og deres etterkommere, og for antisemittistiske holdninger.Flere historikere har påpekt at Ocasio-Cortez’ beskrivelse er helt korrekt. Andrea Pitzer, som har skrevet om konsentrasjonsleirenes historie, påpeker at slike leirer har eksistert siden slutten av 1800-tallet. Nazistenes dødsleirer førte til en innsnevring av begrepet, skriver Pitzer: Etter 2. verdenskrig ble «konsentrasjonsleir» for mange ensbetydende med Auschwitz. Dermed ble de mange leirene som fantes før Auschwitz visket ut av den kollektive hukommelsen. Men Auschwitz var mulig fordi det å fengsle sivile uten lov og dom for lengst var blitt normalisert.I en interessant kommentar i The New Yorker skriver Masha Gessen at debattens kjerne ikke er fakta, men forestillingsevne: Hitler og Stalin har blitt til monstre i våre hoder, Holocaust en mytisk grusomhet som vi ikke kan forestille oss at har skjedd. Dermed kan ikke det som faktisk skjer, være like ille. Vi greier ikke se det, når det utenkelige skjer i sanntid.Både Pitzer og Gessen hopper over antisemittisme-anklagene mot Ocasio-Cortez. De kommer i stor grad fra republikanere med sterke bånd til Israel-lobbyen; samme fløy som tar til orde for den svært omstridte IHRA-definisjonen av antisemittisme, der blant annt det å sammenligne Israels politikk med nazistenes regnes som jødehat. Å isolere Holocaust som en usammenlignbar forbrytelse, er også politisk strategi.Sist vinter tilbrakte jeg en del tid med forfatterskapet til Arnon Grunberg, en nederlandsk, jødisk forfatter og debattant. Grunberg vokste opp med sterkt traumatiserte foreldre som overlevde dødsleirene, og har i sine romaner utforsket spørsmål om overgripere og ofre. Et tilbakevendende tema er at potensialet for å utslette grupper er til stede overalt, og at mekanismene som gjør vanlige folk til bødler ligner, verden over.
I et reisebrev fra Israel og Palestina skriver han om hvordan han som jødisk gutt i Amsterdam ble lært opp til å frykte muslimer. På turen, i regi av organisasjonen Breaking the Silence, besøker han en kontrollpost der palestinere står i timevis og venter i stekende sol. «Gjerdene, portene, den stille og likevel desperate trengselen minner om dyr, men jeg undertrykker den tanken. Noen metaforer tilslører i stedet for å oppklare».
Grunberg er inne på spørsmål som ligger under debatten om konsentrasjonsleirer i USA, og de stadige debattene om det er hysterisk eller på sin plass å sammenligne vår tid med 1930-tallet og ytre høyre med fascister: Kan vi lære av historien? Når kan man sammenligne? Normalisering truer på den ene sida, demonisering på den andre.
Trump er på god vei til å bygges opp som et mytisk monster. Det gjør at man kan miste fokus. Som Andrea Pitzer påpeker, er den største faren nå at det bygges opp permanente, militariserte leirstrukturer i USA, i juridiske gråsoner og utenfor oppsyn – og at fengsling av sivile blir vanlig politikk. Det har vi sett før, og vi ser det overalt. Også på Europas sørgrense finnes slike leirer. Er de som bygger dem monstre? Er vi?
donderdag 
Legg igjen en kommentar