Anmeldelse av Erland Kiøsterud, «Stillhetens økologi». Publisert i Klassekampen Bokmagasinet 10.8.2019.
Erland Kiøsterud (f. 1953) vokste opp på eiersida i industrien og var forutbestemt til å tre inn i rekken av stolte foregangsmenn som utviklet Norge. Men så kom unge Erland bort i jazzen, i Nietzsche og radikale kunstmiljøer, og ble en frihetssøker. Fra utsida innså han at han var låst inn i en fortelling som falt sammen med modernitetens fortelling om framskritt – om effektivitet og utvinning, basert på vold mot og utnyttelse av kloden, naturen og medmennesker.
Jeg tviler ikke på Kiøsteruds oppriktige engasjement og empati med dem som rammes av volden, og problemet er ikke patosen, selv om det, som det heter, kan bli litt mye. Som når han skyter en elgokse i selvforsvar: «Jeg gikk bort til avdøde, full av følelser, noe var brutt i stykker inne i meg, og la meg tett inntil den store varme kroppen, overveldet av triumf, av sorg og vemod.»
Problemet er at han ved å knytte sin politiske oppvåkning til egen livshistorie i så stor grad, lukker døra for oss andre. Som kapitalens sønn ble han mistenkeliggjort av den radikale venstresida han sympatiserte med. Parallelt innså han at sosialdemokratiet i like stor grad som kapitalstyret er bygget på å tvinge naturen under seg. Dermed synes venstresidas rolle å være utspilt for Kiøsterud. Heller enn å ville blåse nytt liv i en grønn solidaritet, går han alene inn i språket, eller stillheten.
Og der blir det stadig trangere. Vestlig vitenskap, kunst og fortellinger er bygget på volden. Vi er alle medskyldige. Forfatteren framstår mer og mer som en ensom sannsiger, en som roper i ørkenen. Det gjør at boka får preg av et religiøst skrift ment primært for dem som alt har sett lyset. Kiøsteruds desperate søken etter en levemåte som ikke gjentar volden, er bevegende, men makter ikke å engasjere til kamp.
«Genetisk kodet og opplært som jeg er til å ta vare på gruppen min, er medfølelsen min i dag utvidet til å omfatte hele kloden, alt som lever. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve med dette», skriver Kiøsterud. «Stillhetens økologi» handler mer om umuligheten i det siste enn om å få med flere på det første. Kanskje er det meningen, men hvis dette er vår nye grunnfortelling, minner den påtakelig om et avskjedsbrev.
donderdag 
Legg igjen en kommentar