Forbrukermakt

Fra Klassekampen 21.7.2020

En skal i utgangspunktet være skeptisk når folk i trygge posisjoner klager på at undertrykte grupper gjør opprør på feil måte. Som bedyrer at seksuell trakassering er dumt, men at metoo er heksejakt. Eller at rasisme selvsagt må bekjempes, men at brune og svarte folk bør bruke innestemme for å snakke om det. Et eksempel på det siste er det konservative tidsskriftet Minerva, der tolv av de femten siste artiklene merket med «rasisme» på nettsida handler om antirasisme som har gått for langt.

Minerva har de siste årene vært en av de fremste importører av amerikansk campus-debatt til Norge, i form av en stadig strøm artikler om hvordan den har tatt helt av. Skremmebildet som males er av en ung, autoritær venstreside som truer ytringsfriheten ved at folk blir hengt ut og straffet for å ha feil meninger.

Offentlig uthenging og boikott er ganske riktig i vinden, mye påvirket av sosiale mediers «hat og del»-logikk. En nylig sak er forfatter J.K. Rowlings uttalelser om transpersoner, som har ført til en uforsonlig debatt der det ikke synes å være mellomposisjoner; man er enten alliert eller fiende. Intensiteten, og krav om boikott og utfrysing, ligner på hvordan anklager om antisemittisme har splittet Labour-partiet og utradert partiets venstreside – en sak de argeste kritikerne av såkalt «cancel culture» er påfallende tause om. Hetskampanjer og forsøk på å stilne meningsmotstandere er på ingen måte forbeholdt «progressive», noe for eksempel transkvinnen Christine Jentoft har erfart.

Et spørsmål som vi kanskje heller burde stille oss, er hvorfor «kansellering» funker. Svaret er sammensatt, men én ting virker ganske opplagt: I en tid der markedet styrer stadig større samfunnsområder, er det gode kår for aktivisme som bruker markedets logikk. Du går ikke i debatt med et selskap, du slutter å kjøpe det de selger.

«HR og PR vokter over merkevaren og glatter ut rynker»

Generasjoner som er oppvokst med oppfordringen om å «bruke forbrukermakta si» for å påvirke, gjør nettopp dét. Kampanjer for å fjerne filmer fra strømmetjenester, trekke «problematiske» varer og ta avstand fra omstridte personer, lykkes fordi kontrovers truer bunnlinja. Det går flere veier: Bak storselskapers rause formuleringer om å være «inkluderende» og «elske alle» ligger strategiske vurderinger. Det kommer klart for en dag når nordiske bedrifter heiser Pride-flagget høyt her hjemme, mens de er tause i land der skeives rettigheter trues.

Næringslivets styringsmodeller har de siste tiårene inntatt universiteter og offentlige institusjoner, og med det et økt fokus på omdømme og merkevare. En professor i Bergen fikk nylig offentlig smekk på lanken for en vits. Instituttlederens begrunnelse er interessant: Det er hennes «plikt å beklage når studenter opplever å bli krenket». Ingen argumenter, ingen diskusjon; kunden har alltid rett.

Ytringsfriheten presses i et slikt klima, ja – men ikke av studenter som sier fra mot autoriteter. Den presses av fraværet av diskusjon i et offentlig rom som bokstavelig talt drives som et «ideenes marked» – der HR- og PR-avdelinger vokter over merkevaren og glatter ut rynker. Der kjendis-spetakkel og rituell avstandtaken trumfer nyanser og kritisk tenkning. Der globale selskaper styrer og sensurerer etter egne lover. Og der stolte institusjoner angivelig kan rakne fordi noen på Twitter sier «bu».

Heller enn å kjøpe høyresidas fortelling om at vi hadde et vakkert og luftig debattrom som nå raseres av lettkrenka marxister, må vi stå fast på at det er bra at flere kommer til orde. Det er likevel en giftig luft i sosiale medier-debatten. De breie Black Lives Matter-protestene, med sine strukturelle krav, bør derfor bejubles. Med mindre man ikke egentlig ønsker endring, da.