Grensesetting

Det er ikke rom for alle i karanteneherberget.

29. januar i år ble grensa i praksis stengt for alle som ikke er bosatt i Norge. Det er den fortsatt. Mens mediene flommer over av saker om «Hvordan unngå feriekaos i Europa» og «Nå er det lov med harrytur igjen» og våryre innlegg om utepils, fotball og megakonserter, er fortsatt ikke utlendingene velkomne. Heller ikke de som har voksne barn, barnebarn, søsken eller kjærester i Norge. Heller ikke de som er fullvaksinerte.

Norge har for tida Europas strengeste innreiseregler. I det siste har det ført til en del murring. En av dem som uttalte seg var litteraturprofessor Toril Moi, som bor i USA og ønsker å besøke sin 93 år gamle far. I en kronikk i VG undrer Moi seg over begrunnelsen for å avvise vaksinebeviset hennes: Det er på papir og «ikke verifiserbart». Moi er norsk og slipper inn i landet, men må sitte på karantenehotell i ti dager fordi hun kan ha forfalsket vaksinekortet sitt.

«At det er noen veldig taleføre som mener at akkurat de skulle ha et unntak, det er ikke uvanlig», sier Erna Solberg til Aftenposten søndag. I intervjuet avviser hun tvert at det er et stemningsskifte på gang, men nevner ordet «importsmitte» fire ganger. Samtidig avfeier hun argumentasjon mot tiltakene som syting fra noen privilegerte. «Jeg hadde lite sympati for dem som klaget over kaoset. Helt til jeg selv dro ut og kom hjem», skrev Aftenpostens Pål Vegard Hagesæther i forrige uke. Han dro på jobbreise og kjente ikke igjen landet han kom tilbake til. Barske vektere, tvangstesting, kontrollregimer – her var så underlig. De som har familie på tvers av landegrenser, har kjent myndighetenes – og medborgeres – skulende blikk på seg en stund. De fleste av dem er ikke «veldig taleføre» jobbreisende, men arbeidsfolk. I Norge bor det rundt 800.000 personer som er født i andre land. Litt under halvparten er fra EØS-området. I tillegg har tusenvis av nordmenn kjærester og familie over grensa.

«I denne store gruppa finnes nok en og annen fjott»

I denne store gruppa finnes nok en og annen fjott, men jeg vil anta at de fleste som har reist i vår, har gjort det fordi de følte de måtte. De har forsøkt å følge et regelverk som ble skjerpet og endret stadig vekk. Folk som bor og jobber i Norge ble plutselig bortvist. NRK skrev i april om polske Kinga Agata Mulawka som ble satt på et fly ut av landet fordi hun hadde reist i sin mors begravelse. Denne «glippen» ble fikset i mai, samtidig som kategorien «nødvendig reise» ble fjernet igjen. Det betyr at kun de som kan bla opp 5000 kroner, kan dra i en begravelse eller besøke et dødssykt familiemedlem. Med unntak for norske studenter, får ingen dekket utgifter til karantenehotell.

De fleste jeg kjenner i denne gruppa, har vært heller tause. Ikke minst fordi vi forstår at smittevern er viktigst, og at alle har ofret mye. Den utrivelige stemningen som har preget mye av koronadebatten, slår dessuten inn med dobbelt styrke hver gang «importsmitte» (for ikke å snakke om «innvandrersmitte») nevnes. At folk er redde og sinte, er lett å forstå. Verre er det at myndighetene bidrar til å så frykt for «utlandet» som en luguber smittepøl der man angivelig får kjøpt vaksinepass på hvert gatehjørne, og gi innbyggere med familie over grensa følelsen av at de ikke bør syte. Heller ikke opposisjonen har gjort noe for å endre dette.

Etter hvert som vaksinerte nordmenn suser av gårde (vel unt!), begynner dissonansen å skjære i øynene. Finnes det noen smittevernmessig grunn til at nordmenn kan dra fram og tilbake til Svinesund, mens en fullvaksinert svensk bestemor ikke får besøke barnebarnet i Norge? Kanskje blir det snart en åpning for de med koronapass fra EU, men skal alle andre utestenges på ubestemt tid? Smitteutbruddene i høst var særlig knyttet til karanteneunntak som ble lobbyert fram av taleføre organer som NHO. Men det er «utlendingene» som får svi.

Publisert i Klassekampen 16.6.2021.