Se mennesket

Bokmagasinet 27.8.2022.

«Tør du å se meg? Kan du se meg? Vil du se meg?». Slik begynte et essay av 19 år gamle Aisha Shezadi Kausar, skrevet for antologien «Utilslørt. Muslimske råtekster» og trykket som kronikk i VG mai 2011. Shezadi skrev om sitt valg om å bære det heldekkende plagget nikab. Hun ble ikke stående uimotsagt. «Ja, jeg tør å se deg», skrev Kjell Chr. Johnsrud, «et stort svart telt!». Nikab var en fornærmelse mot nordmenn, mente Johnsrud. En anonym skribent kalte kronikken for «religiøs fanatisme og dusteri på sitt aller verste».

Det var starten på Aisha Shezadis karriere som folkefiende. Valget om å tildekke seg, men også snakke høyt og ta plass, førte henne til klasserom og avisspalter. Hun var med i miljøet rundt Islam Net, så Profetens Ummah, ledet av ekstremisten Arfan Bhatti. Så giftet hun seg med Bhatti, skilte seg igjen og dro til Syria for å slutte seg til den Islamske stat (IS). Hun tok med seg et lite barn som døde i Syria, før kalifatet raknet og hun ble fengslet, med en ny sønn, i interneringsleirene Al-Hol og Al-Roj. Våren 2022 takket hun nei til å bli hentet ut av norske myndigheter, etter å ha bønnfalt dem om å gjøre nettopp det.

Hva er det som får et menneske til å ta slike valg? Hvem er hun? Det er dette Kristin Solberg har forsøkt å finne ut i «Den andre». Som NRKs Midtøsten-korrespondent har Solberg fulgt med på store deler av IS’ vekst og (foreløpige) fall i sanntid, fra svært kort avstand. Det har satt sine spor: Solberg skriver om å se barn dø, om den søte likstanken i Mosul etter at IS ble drevet ut av byen, om å bli beskutt. Hun vil forstå brutaliteten: «[…] jeg må forsøke, for uten forsøket forsvinner vi mennesker for hverandre. Det umenneskelige tar overhånd».

Midtpunktet blir Aisha Shezadi, som Solberg har klart å spore opp og få i tale. Boka er blitt til etter flere strabasiøse besøk til Roj-leiren, meldingssamtaler og «hundrevis av timer» med talemeldinger. I motsetning til Åsne Seierstads «To søstre», et portrett vevd fra andrehånds beretninger, har Solberg fått Shezadis versjon direkte. Men den unike tilgangen forkludres av et fortellergrep.

For å nærme seg den andre, eller kanskje for å tvinge leserne til å se henne, har Solberg stilet boka til Shezadi; hun er til stede som et konstant «du». Grepet kan forstås som en form for radikal menneskeliggjøring i en bok som i stor grad handler om umenneskeliggjøring. Men resultatet blir uklart – hvem er det som snakker i setninger som «Du faller alltid så raskt for snille folk»? Det føles manipulativt, særlig i bokas første del, som forteller om Shezadis barndom.

Den selvsikre unge kvinnen som skrev VG-kronikken, hadde blitt banket opp og sett sin mor bli banket opp av sin far, hun hadde blitt mobbet, begynt med selvskading og sendt i skyttel mellom barnevern og familien. Et helvete bak en pen fasade.

Er det en forklaring for at man blir jihadist? Shezadi selv synes å mene det. Traumer, opplevd urettferdighet og religiøse overbevisninger flyter sammen i kapitler som hopper fram og tilbake i tid. Solberg evner å sette scener raskt, så leseren faller aldri helt av – men det er vanskelig å få oversikt, selv uten dette klebrige du-et.

«Mangelen på avstand skjemmer boka.»

Det er noe med litteraturen om de norske jihadistene. Mens Seierstad har fått kritikk for å krype inn i hodet på de to søstrene uten å ha snakket med dem, førte Demian Vitanzas roman «Dette livet eller det neste», basert på intervjuer med en hjemvendt Syria-farer, til heftig debatt om leserkontrakten; forfatter Erika Fatland kalte boka et «forsvarsskrift til en jihadist».

Solberg har ikke skrevet noe forsvarsskrift, det blir stadig klarere i boka. Shezadis selvrapportering stykkes opp med dokumentasjon om IS’ illgjerninger og samtaler med deres ofre. Særlig interessant er Solbergs synliggjøring av IS’ forsøk på statsbygging, som ofte trekkes fram av særlig kvinnene som reiste ned; en muslimsk idealstat der de kunne utøve sin tro fri for hatske tilrop og indoktrinering. Men hva visste de om den ekstreme volden, folkemordet på jesidiene, halshoggingene og steiningene, da de bestemte seg for å dra ned?

Solberg antyder at Aisha Shezadi visste en god del, selv om det aldri blir krystallklart. Shezadi utleverer mye, men er unnvikende og til dels selvmotsigende om hva hun visste da og hva hun mener i dag. Hun nekter for å ha noe ansvar for IS’ forbrytelser: «Jeg støtter dem på det som er rett, og støtter dem ikke på det som er feil».

Men er det så enkelt? I vår ble en annen kvinne dømt til tre år og seks måneders fengsel for medvirkning til terror av Oslo tingrett (saken er anket). I rettssaken ble Shezadi beskrevet som en inspirasjonskilde, en viktig del av et radikalisert miljø.

Shezadi har ikke fått styre «Den andre», men du-formen forstyrrer. Det er vanskelig å se for seg en bok om en norsk nynazist skrevet på denne måten. Er det valgt fordi hun er en kvinne? Fordi hun som ivrig tilsluttet seg en terrorgruppe, også er et offer? Og hva sier journalisten Solberg med dette valget – at tradisjonell journalistisk metode er umenneskeliggjørende?

Går man helt opp til et ansikt, vil bildet bli uskarpt. Mangelen på avstand skjemmer boka.