Fascismens spøkelse

Kommentar i Klassekampen 30. september 2022.

«De kommer til å anklage meg for å være fascist hele livet, men jeg bryr meg ikke, fordi italienere tror ikke på slik nonsens lenger uansett». Det skriver Giorgia Meloni, lederen i partiet Fratelli d’Italia, og tidligere erklært fan av Benito Mussolini, i sin selvbiografi «Jeg er Giorgia». Etter søndagens valg, der partiet fikk hele 26 prosent av stemmene, ser det ut som om Meloni fikk rett. Fascismespøkelset skremte ikke.

To uker tidligere seiret også Sverigedemokraterna, et parti med røtter i hvit makt-bevegelser og der gjenglemte nazister må ristes ut av valglistene hver høst. Likevel ser ikke slike avsløringer ut til å ha skadet partiet – snarere tvert imot.

Det er fortvilende å se på. Hvorfor vil folk stemme på partier med åpne koblinger til nazister og fascister? Hvorfor biter ikke advarslene på? Et viktig delsvar er at f-ordet er en gavepakke til høyrepopulistiske ledere: De bruker mer enn gjerne posisjonen som utstøtt og hatet for å knytte bånd med velgere som føler det samme. Meloni presenterer seg som en som sier det som ikke lenger er lov å si. Hun maler fram angrep fra alle kanter: Familien er truet, innfødte blir «byttet ut», det foregår et «folkemord på kristne». Kritiske journalister og forskere inngår i dette koordinerte angrepet. Det er dessuten langt enklere å avvise at man er fascist, enn å svare på mer konkrete utfordringer.

For velgere som sitter på gjerdet, som mener det kan være noe i det som sies eller som rett og slett er drittlei politikerne som har styrt de siste tiårene, viser anklagene at meningsmotstanderne er ute etter å stemple, heller enn å ta problemene på alvor. Når SD og Fratelli snakker om helsekøer, strømpriser eller kriminalitet, framstår advarsler om fascismens tilbakekomst, illustrert med bilder fra Holocaust eller hengte politiske fanger under Mussolini, virkelighetsfjernt og direkte urimelig, litt som når kritikere av Rødt trekker fram Pol Pots skrekkregime.

I en tid der alt fra Twitter-tenåringer til Putin har «nazist» som yndlings-skjellsord, kan man lengte etter en tid da slike ord betydde noe. Etter andre verdenskrig ble det viktig å reise skillevegger mellom en liberal-konservativ høyreside og nazistiske og fascistiske etterlevninger. I Italia ble veggen revet alt på 1990-tallet, av Silvio Berlusconi, som skrøt av å ha åpnet for samarbeid med fascistene (Fratelli d’Italias forløper MSI). I Sverige tok det lengre tid, men også SD er nå inne i varmen. Både Meloni og SD-leder Jimmie Åkesson er produkter av en rebranding av ytre høyre, fra å være arvtakere til morderiske regimer til «folkelige» opprørere – og nødvendige allierte for borgerlige partier som søker makt.

I møte med dette er venstresida best tjent med å trekke opp konfliktlinjer for vår egen tid, og konfrontere politikken direkte og i åpent lende. Det finnes også gode muligheter til å slå splittende kiler inn på borgerlig side. Partiene ytterst til høyre angriper rettigheter og friheter som de borgerlige sier at de holder høyt. Meloni har varslet at likekjønnede par ikke lenger skal få adoptere og åpner for å ta barn fra foreldrene sine. Tilgang til abort vil sannsynligvis bli innskrenket. SD vil ikke få igjennom sine mest outrerte forslag, som å kaste ut hele familier hvis én har begått et lovbrudd, men ideer om återvandring og forskjellsbehandling basert på etnisitet ser ut til å gli igjennom. Begge peker på illiberale Ungarn som et fyrtårn. Hvordan funker det for deres borgerlige allierte?

Antifascistisk beredskap krever et klart blikk. Hvis vi nøyer oss med å male opp fiendebilder med gamle pensler, kan illiberale og autoritære krefter på ytre høyre fløy slippe billig unna. Og det er det ingen grunn til.