Gi meg sinnsro

Å være ung er for jævlig, og nå for tida er det tilsynelatende de voksne som er mest opptatt av dét. Det strømmer ut nervøs omsorg i alle kanaler: Vi bekymrer oss for at ungdommen utsettes for skjønnhetspress og prestasjonsstress, mobbing, psykisk sykdom, utenforskap og ikke minst skjermene . Utenfor truer krig og klimakrise. Vi har laget en verden som vi er livredde for å slippe ungene uti, og vi går ikke lei av å fortelle dem det.

Så hva gjør man, hvis man vil lære seg å klare dette livet – helst uten foreldrenes og helsesøsterens bekymrede blikk over skulderen? Man drar annetsteds. TikTok, Instagram og podkaster renner over av selvhjelp og livsmestring, og innimellom finner også rådene veien til bokform. Titlene kan være «Bedre på livet» og «Boken om din fremtid», forfatterne er såkalte influensere. Disse påvirkerne (som når de blir tatt i uheldige uttalelser eller med mystiske små poser, vil hevde at de slett ikke ønsker å påvirke noen) selger sin egen livsstil, som vist i sosiale medier: Følg disse stegene, og også du kan ha et liv som mitt .

Selvhjelpskulturen er påfallende kjønnsdelt. På kvinnedominert side blomstrer manifestasjon , en metode for å tenke seg til suksess som promoteres av Oprah Winfrey, Lady Gaga og vår egen Sophie Elise. Motivasjon, positivitet og ro er stikkordene, estetikken er rosa og dus pastell, myke former og glitter. I seg selv er det ingenting av dette som stenger for mannlig deltakelse, men det er kvinnekroppen, tynn, trent og stylet, som er i fokus på disse kontoene.

Truet maskulinitet

Selvhjelp rettet mot gutter kretser på sin side rundt maskulinitet, og da særlig ideen om at den er truet. Ut av en frodig underskog av sjekkeguruer, maskulinister og kroppsbyggere vokste for noen år siden Jordan Peterson, psykologen som kom med råd for livet og haranger mot feminister og andre pk-elementer. Mens Peterson virker å ha gått seg vill i konspirasjonsteorier på Twitter, har en ny konge på haugen installert seg: Andrew Tate.

Tate er påvirkeren som lærer unge menn at livet dreier seg om å vinne over andre menn, noe som gjøres gjennom kroppsbygging, flashy biler og ikke minst masse penger. Kvinner bør være underdanige og dydige, menn skal konkurrere, beskytte og forsørge. Her er det riktignok en avgrunn mellom ord og handling; i januar ble Andrew og broren pågrepet i Romania, mistenkt for menneskehandel, voldtekt og kidnapping. Det ser ikke ut til å ha dempet populariteten hans.

Det kan virke urimelig å nevne den ekstreme Tate, som har fått skoler til å lage avradikaliseringsprogrammer for tenåringsgutter rusa på ideene hans, i samme åndedrag som norske rosabloggere. Et overdrevet fokus på skjønnhet og suksess kan så visst være skadelig, men aggresjonen Tate målbærer er i en annen liga. Men de vokser ut av samme samtid, og det finnes fellestrekk i rådene de selger. Det handler om kropp, sjel og penger.

Fra middelmådig til BRA

I «Bedre på livet» lover influenser Belinda Jakobsen og livsmestringscoach Isabelle Engelhart Corneliussen at også du kan løfte deg «fra middelmådig til BRA». Det handler om å leve sitt beste liv. «Jeg satt alene på gulvet i mitt majestetiske walk-in closet i det nye funkishuset som jeg hadde kjøpt for egne penger, tjent gjennom mitt eget selskap. Hvem er jeg egentlig?», skriver Jakobsen, i en passasje som kunne vært ironisk, men etter alt å dømme er helt alvorlig ment.

Poenget er ikke å avfeie Jakobsens livskrise, og heller ikke å avvise løsningen – kort sagt, å slutte å innta offerrollen og ta ansvar for egne følelser – per se . Scenen får likevel fram den merkelige dobbeltheten i det Susanne Christensen i en Vagant-artikkel fra 2021 kaller «glitterkapitalismen»: et umettelig maskineri drevet av unge kvinners tårer og begjær. Påvirkerne er rike og vellykkede. Men de må også være på øyehøyde med de usikre jentene de snakker til, og er dermed låst inn i et barnslig følelsesunivers, der smerten er ekte samtidig som den selger.

Garderobescenen er også illustrerende fordi den viser fram overflod, samtidig som det hevdes at den er uviktig for ekte lykke. Enter manifestasjon: et brygg av pop-psykologi og spiritualitet som minner sterkt om selvhjelphit-en fra 2006, «The Secret». På nett florerer det av selvutnevnte manifestasjonscoacher som lærer deg å «bestille fra universet» og renske ut mentale sperrer som gjør at livet ikke går din vei.

«Følelser er energi i bevegelse», skriver Jakobsen og Corneliussen vagt. Man forstår at den som føler riktig, vil få ting til å skje. I Sophie Elises «Boken om din fremtid» skriver hun at manifestasjon ikke bare er «å tenke hardt og lenge jeg vil bli millionær, og så blir du det, på magisk vis og uten innsats». I stedet skal man for eksempel skrive «Økonomien min vil bli bedre, så lenge jeg fortsetter å jobbe målrettet for det jeg tror på». Boka består for det meste av tomme sider som leseren skal fylle ut, iblandet sitater som «Du høster det du sår» og «Ingen er deg. Det er din styrke».

En maskulin dyd

Andrew Tates tilnærming er hardere og mer direkte: Han lover at alle kan bli rike, hvis de jobber for det. Folk flest gjør ikke det. De er fanget i «The Matrix», som skaper lydige borgere og arbeidstakere. En av Tates hovedinntektskilder er nettstedet «Hustler’s University», seinere omdøpt til «The Real World», der man betaler 49 dollar i måneden for å bli en vinner.

Så hva er det Tates «studenter» lærer? Jeg betalte meg inn og fant en blanding av diskusjonsforum og videoer av typen som det finnes tusenvis av på Youtube. Det handler om å bli rik fort ved å game systemet, «flippe» boliger og luksusvesker, investere i krypto og dubiøse finansprodukter, og om å bli kvitt et «brokie mindset» – å tenke som en fattig person. «Slavementalitet», kaller Tate det også.

«Hustle» har en dobbel betydning. Det beskriver et prekært arbeidsliv der man karer til seg oppdrag og jobber – hvitt, grått, svart – for å overleve. Andrew Tate har selv vokst opp i fattigdom, og tankene hans om arbeid bærer preg av det. Men begrepet er selvsagt også knyttet til pornoindustrien. I opptak som flyter rundt på de mange fankontoene på sosiale medier – han selv er kastet ut fra de fleste – skryter Tate av hvordan han har fått «hundrevis» av kvinner til å bli forelsket i ham, for så å sette dem i arbeid som camgirls og ta pengene deres.

Det er her Tate skiller lag med glitterkapitalismen og slår inn en langt mørkere sti, der det å true, utnytte og dominere blir en maskulin dyd. Mens rosabloggerne bygger glitrende luftslott der verdens lidelse og urettferdighet blir usynlig, oppfordrer Tate til å påføre andre smerte og tap for å hevde seg. Bare slik blir man en «Top G».

«Smerten er ekte samtidig som den selger.»

Du er produktet

Unge har penger på hjernen, og det er ikke det organiserte arbeidslivet de ser mot. I P3-artikler og NRK-podkasten «Millionærhjerne» intervjues unge som Oskar (24) som har blitt rik på flipping og Tiktok-marketing. Det er en type parasittiske utvekster på økonomien som har noen vinnere – og mange tapere. Det finnes forsøk på motvekt, som «Pengeboka» (Spartacus, 2023), en nylig utgitt økonomiguide for unge som tar ønsket om å bli rik på alvor, samtidig som den advarer mot fristelser fra krypto og raske lån. Men holder det i møte med drømmen om å tjene penger på å være deg selv og med «rollemodeller» som skryter av å leie privatfly for å gå på date?

I sosiale mediers tidlige dager var det noen svovelpredikanter som ropte ut sannheten: Du er produktet. Den yngre generasjonen har alltid visst det.

Et hulrom i kulturen

Den vanlige kritikken av selvhjelpssjangeren er at den individualiserer strukturelle problemer: Ulikhet, diskriminering og maktanalyser feies bort, det er deg det er noe galt med. Et sted i «Bedre på livet» forteller Corneliussen om en dame som satt fast i livet og ekteskapet, men som plutselig ville reise til Ukraina for å hjelpe folk. Dét fikk coachen henne fra: Heller enn å dra til krigssonen, burde hun bruke energien på å rydde kjøkkenet sitt og slanke seg. Medforfatteren Belinda Jakobsen bedyrer at hun har kuttet ut «sukker og nyheter». There is no such thing as society .

Men er det i seg selv noe galt i å ville forbedre seg? I en nylig episode av Manifest-podkasten «Brød og Fred» sammenligner Astrid Hauge Rambøl og Ellen Engelstad manifestasjons-litteraturen med leveregler i Gilgamesj-eposet og i Bibelen. Da som nå søkte folk etter ro i sjela og suksess, i en samtid full av krav og fristelser.

Ta ansvar , rett opp ryggen og rydd rommet ditt er ikke dårlige råd. At de gis av folk som slenger dritt om kvinner og transpersoner og benekter vitenskapen, eller av instagram-stjerner hvis navle er verdens gullbesatte sentrum, er selvsagt en alvorlig hake. Men kanskje viser det også at det finnes et hulrom i kulturen – som ikke tettes med snakk om strukturer og organisering.

Selv har jeg, som ateist, alltid hatt sans for åpningen på det som på norsk kalles «Sinnsrobønnen» (og som man ofte møter i amerikanske filmer der noen deltar på et møte i AA): Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen .

For det er en forskjell, og for en generasjon som opplever klimakrise, pandemi og krig som en realitet – ikke et framtidsscenario – kan det bli mye å ta ansvar for. På nett har aktivismen blitt giftig; uansett hvor mye stilling man tar, er det noe man gjør galt. Og mens ulikheten øker, har en utvannet, selvtilfreds kapitalismekritikk inntatt kulturen, der superrike skurker hates av alle og klimaaktivister er helter. Bortsett fra at det jo er omvendt i virkeligheten: Det er aktivistene som blir båret bort i nattas mulm og mørke, mens de superrike sender snaps fra sin doomsday shelter .

Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå appellen hos en bølle som sier at depresjon ikke finnes og at du kan bli en av the 1 % . Livet er som kjent en milliard ganger morsommere om man gir litt faen.