Som kulturfrilanser finnes det to typiske anledninger til å snakke om økonomi: Når man har fått avslag på stipend/innkjøp, eller når man har fått en slump med penger. Det første blir klaging, det andre selvskryt, og begge deler føles lett ubehagelig i en sosiale medier-feed fylt av kollegaer som man også hele tida tvinges til å konkurrere med. Vi er en gjeng i lekke båter som padler som faen for å holde oss flytende, og det er ikke det beste utgangspunktet til å bygge lag.
For min egen del har det vært både òg. Min siste bok, «Forført» ble ikke innkjøpt av Kulturrådet. Slike avslag begrunnes ikke, så jeg veit ikke om det er kvalitet, aktualitet eller noe annet det skorter på. Prosa har satt i gang en god serie om innkjøp av sakprosa. Å bli «nullet», som det heter i skjønnlitteraturen, er sårt – det føles som om man har levert under pari. (En fristende, alternativ tolkning er selvfølgelig at avslaget viser hvordan kulturen, samfunnet osv er på ville veier og at undergangen er nær. Jeg holder også denne muligheten åpen.)
Men så kom våren med kritikerstipend fra Fritt Ord!! Livet er herlig, alt er mulig osv., man jubler på sitt lille kontor. Så er det lett å i en stakket stund glemme hvor merkelig dette opplegget egentlig er. At vi som skriver kritikk fast, også i store aviser, i praksis er avhengige av å søke stipend for å kunne overleve i stillingene. Min gode kollega og leder i AU i Norsk kritikerlag, Mari Christine Grydeland, snakker om dette i siste utgave av BLA. Hun nevner det smått absurde i at kritikere flest ikke har utsikt til faste stillinger, opprykk eller ansiennitet – og at det er vanskelig å forene med eh, livet.
Så hva kan man gjøre? Organisere seg? Så lett er det ikke, for det er f.eks. ikke lov for selvstendig næringsdrivende å drive kollektive forhandlinger mot arbeidsgiver – det svekker KONKURRANSEN, må vite! Innenfor disse merkelig ufri rammene for de frie lansene er det likevel mulig å oppnå ting ved å stå sammen, som f.eks. har fungert for å få opp honorarene i min avis Klassekampen. De gjør også en annen fin ting som nevnes i artikkelen, nemlig å utbetale honorar som lønn, som gjør at man får pensjonssparing og feriepenger. Men fortsatt er ikke minimumssatsene til Kritikerlaget i bruk hos en eneste avis – mens flere tidsskrifter blar opp.
Jeg vil gi ros til BLA for å ta ordentlig tak i dette, og saken får godt fram hvor inngrodd og vanskelig å endre systemet er – som Preben Jordal sier, «systemet er rigget for at det skal være mulig å utnytte at vi dessverre elsker det vi driver med». Jepp! Og siden mange ellers gjør sitt beste til å skildre kulturfolk som forvente eliter som er helt overflødige og/eller undergravende elementer som bør nulles alle sammen, kjennes det både sutrete og risikabelt å si at man trenger mer penger for å gjøre det man elsker.
LIKEVEL!! I søknaden min til Fritt Ord skrev jeg en god del om kritikerøkonomi, og nevnte bl.a. at det er mye man kun kan ta seg råd til med noe inntekt i bunn – både å lese dypt og mye, selvsagt, men også f.eks. å ta verv i en organisasjon, lage arrangementer og jobbe for å holde i stand faglige fellesskap og diskusjoner. Herved et lite bidrag til det siste. La oss snakke mer sammen – om honorarer, om å forhandle, om hva man fakturerer for når man fakturerer 5000 for et oppdrag, om at kritikere er folk av kjøtt og blod som har regninger og plutselige utgifter, familier og kropper som krever sitt, sånn i tillegg til ånd og kjærlighet til litteraturen og den slags. Kritikere, organiser eder!
(Bilde: Marinus van Reymerswale, «Pengeveksleren og hans kone», 1539)
DONDERDAG 
Legg igjen en kommentar